SAKPROSA. Under et seminar om norsk sakprosakritikk 22. januar så det ut til å være alminnelig enighet om at kvaliteten på anmeldelsene av sakprosa i dagspressen er for lav. Altfor ofte blir bøkene mottatt som nyheter, avsløringer og sensasjoner, grensen mellom kritikk og lansering er uklar, innholdsreferater dominerer på bekostning av kritisk vurdering av form og grep.

I Aftenposten 22. januar tok kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås kritikken fra seminaret til seg og oppfordret forfatterforeninger, kritikere og redaksjoner til å frembringe tiltak for å styrke sakprosakritikken.

I samme avis 9. februar takket Trond Andreassen og Jørgen Lorentzen for utfordringen på vegne av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) og sendte den tilbake til Kritikerlaget og redaksjonene med forsikring om at NFF ville gi sitt bidrag. Viljen står det altså ikke på, men så langt har det kommet få konkrete forslag på bordet. La meg derfor lansere to forslag her. Det første går rett og slett ut på at kulturredaksjonene sender sine anmeldere på et obligatorisk kurs en gang i året i regi av kritikerlaget/NFF, gjerne organisert som en work shop der anmelderne diskuterer egne og andres anmeldelser under kyndig veiledning.

Faste frilansere.

Det andre forslaget er mer omfattende og går ut på at avisene oppretter hovedanmelderstillinger for sakprosa (og skjønnlitteratur) – ikke nødvendigvis som fast stilling, men som en frilansavtale som er av en slik størrelse at den kan utgjøre en vesentlig delplattform i en frilansertilværelse. Slik kan man både heve nivået på kritikken og skape mulighet for avanse og økonomisk stabilitet for eldre og mer erfarne anmeldere, mens de unge kan finne seg i å jobbe hardere for mindre. Avisene kan altså kutte ned på antall anmeldere, og i stedet differensiere slik jeg foreslår – det går kanskje til og med økonomisk opp i opp for avisene. I dag anmelder en mann som Espen Søbye, ofte nevnt som en av Norges fremste intellektuelle, under samme betingelser som en hvilken som helst nyklekket hovedfagsstudent. Det er meningsløst og antyder hvor kort profesjonaliseringsmentaliteten er kommet i saklitterær sammenheng.

Siden Aftenposten og NFF nærmest overgår hverandre i velvilje i dette spørsmålet, ser jeg spent frem til hvordan forslagene blir mottatt.