Revet med. Jeg ble nok revet med av min egen spøk da jeg i Dagbladet skrev kronikken «I krisetider gjør reklame Norges viktigste jobb» med falsk avsender. Trond Blindheim og jeg giret nok hverandre infantilt opp, og konsekvensene var ikke helt gjennomtenkte. At resultatet ble personfokusert blir jo i etterpåklokskapens lys en selvfølge. Og for sakens skyld; konsekvensene av at økt forbruk skal bringe oss ut av krisen, burde heller vært skrevet under pseudonym.

Selvhøytidelig.

En merkelig og utilsiktet konsekvens er at journalister blåser seg opp til selvhøytidelighetens uante høyder over brudd på en kontrakt mellom leser og avis.

I artikkelen «Takk til Runar Døving» (Aftenposten 12. februar) bruker Per Anders Madsen stor patos for å vise at Blindheim og jeg burde forstå «... at noen tar etterrettelighet litt mer alvorlig enn dem selv.» Madsen fortsetter: «Det er nesten pinlig å minne om det, men all journalistikk bygger på en kontrakt med leserne. En nyhetsartikkel skal være sannferdig.» [...] «Det er fullt mulig å kludre med disse kontraktene, slik Døving gjorde. Men det er ikke mulig å gjøre det uten at avisen ubønnhørlig mister tillit og troverdighet.»

Liten respekt.

Det krever et gjensvar for å forklare Madsen og hans kollegaer som fortsatt håper det som står i avisen bygger på en kontrakt, om sannhet. Som forsker og kilde har jeg blitt intervjuet om lag tusen ganger. Min erfaring kan forklare hvorfor jeg har liten respekt for den kontrakten:

Det vanligste bruddet er feilsitering, der man fremstår som en som mener noe annet en det man mener eller har funnet ut. Når man ikke får sitatsjekk er dette typisk.

Like vanlig er at man bruker en halv time på et intervju for å forklare en sammenheng. Man får sitatsjekk, men når intervjuet kommer på trykk, er bare det spektakulære trukket ut. Sammenhengen som er nødvendig for at saken skal være sannferdig gjør at kontrakten brytes.

Man opplever ofte at man briefer en journalist om en saks rekkevidde, men anbefaler andre kilder som man regner med har mer og bedre kunnskaper, men ender likevel opp som kilde. Da fremstår man som synser fra felt man vet det finnes bedre kilder på.

Tillitsbrudd.

«Deskinformasjon» er kanskje det vanligste «tillitsbruddet», med vridning av budskap som strategi. Journalisten kan gjøre en god jobb, men desken velger vridde billedtekster og overskrifter, som senere brukes som debattgrunnlag under galt navn.

Man opplever også at journalister bruker dine funn og meninger som sine egne. Dette gjelder særlig TV, der man under forberedelsene gir journalisten informasjon, som de bruker som sine egne ord i problemstillinger og introduksjon.

En mer ubehagelig strategi er sitatjakt. Da har journalisten allerede bestemt seg for hvordan saken skal vinkles, men trenger en autoritativ bekreftelse (journalistikk skal jo i prinsippet ikke ha egne meninger i reportasje eller nyhets form). De ringer til en forsker og intervjuer lenge til de får akkurat den uttalelsen de ønsker og trykker bare den. Og etterpå kan de si «Det var jo det du sa».

Ironisk.

For oss forskere som velger å si ja til journalister, er det umulig å ta oss selv høytidelig. Det blir derfor ironisk at pressen selv gjør det. Jeg bryr meg lite om hvordan jeg fremstår, og om vil noen bruke mitt navn; vær så god. Jeg er sitert på massevis av meninger jeg ikke står inne for uansett.

Det finnes svært mange gode og etterrettelige journalister, men avisene forvalter sine egne kriterier på en måte som ikke gir rett til patos. Offentligheten er dessverre ikke et særlig troverdig sted, kanskje med unntak av VG, som sender sitatsjekk uoppfordret, dobbeltsjekker om de har forstått saken riktig, og sender automatisk tilbud om tilsvar.

Hvis kronikken har fått flere til å miste tilliten til pressens sannhetsbegrep er det bra for den kritiske tanke. Alle burde vite at informasjon som i sitats form skal komme fra kildens munn, sannsynligvis er fordreide varianter av journalistens meninger, halvsannheter tatt ut av kontekst og blåst opp av kommersielle interesser.