Utdannelse. «Hva sier man til en uteksaminert sosialantropolog? – En Big Mac med pommes frites, takk.»

Denne vitsen er ikke helt sannferdig, men setter likevel fokus på et viktig spørsmål: hva er poenget med en utdanning som ikke tilpasses kravene i arbeidslivet?

«Brukes til noe».

Signe Howell, professor i sosialantropologi, kritiserer utviklingen ved universitetene i sitt innlegg i Aftenposten 7. februar. Man underlegges nå krav om at utdanning skal «brukes til noe». Howell argumenterer for at et universitet bør være fritatt for krav til produksjon og eksterne formål. Kunnskapen har en egenverdi, er hennes påstand.

Ikke alltid målbart.

Og det er vel og bra. Et universitet bør ikke og skal ikke drives etter rene markedsøkonomiske prinsipper. Faglig fordypning og kritisk refleksjon har en verdi som ikke direkte kan måles i kroner og øre. Men hva skal man med kunnskap dersom den ikke kan brukes?

En undersøkelse blant uteksaminerte sosialantropologer ved Universitetet i Oslo (UiO) fra 2002 viser at det er vanskelig for de fleste å få relevant arbeid. Kun en av ti opplever at de har en relevant jobb i forhold til sin utdanning. Et fag som sosialantropologi har mye å bidra med i mange virksomheter. Men det er det få som vet.

Formidling.

Det er derfor grunn til å stille spørsmål ved Howells påstand om at dialog med næringslivet og fremtidige arbeidsgivere ikke kan bidra til å forbedre kvaliteten på et universitetsstudium. Kvalitet handler også om formidling. Og økt samarbeid med næringsliv og fremtidige arbeidsgivere bidrar til dette.

Et eksempel.

«Prosjektforum» ved UiO er et eksempel til etterfølgelse, hvor studenter utfører et konkret oppdrag for ulike eksterne oppdragsgivere. Mange studenter har i ettertid fått jobb som en direkte konsekvens av faget. Og de får i aller høyeste grad bruk for sine faglige kunnskaper. Det er positivt (og heldigvis kan også antropologer benytte faget som del av sin mastergrad).

Ned av hesten.

Likevel er det en utbredt holdning blant vitenskapelig ansatte at popularisering av kunnskap er å «skitne til sine hender». Kanskje er det på tide å komme ned av sin høye hest, og innse at både universitet og samfunn forøvrig ikke kan operere uavhengig av hverandre. Dersom utdanningen tar høyde for at studenter senere skal ut i arbeidslivet og dra nytte av kunnskapen, så styrkes både relevans og kvalitet. Og her er det mye å lære fra andre virksomheter. For det er mye kunnskap – også utenfor universitetet.