Større tap. Men hvis man hadde prøvet det, kunne man lett ha fått enda større tap i samfunnsøkonomien. Det ville ha skapt enda større mangel på arbeidskraft før finanskrisen satte inn, og dermed ha ført til inflasjon og tap av konkurranseevne. Man kommer aldri forbi at hvis man bevilger mer penger til ønskelige investeringer og andre gode formål enn man har arbeidskraft til å gjennomføre, kan resultatet bli mangel på folk i viktige ledd i produksjonsprosessen, lavere effektivitet, og mindre utbytte.

Men det fantes en helt annen løsning som kunne ha ført til at vårt land hadde vært enda rikere i dag, nemlig å la mer av oljen og gassen få ligge litt lenger der den var, slik at vi kunne produsere mer i fremtiden enn vi kan regne med nå. Og det var faktisk slik man tenkte, da oljealderen begynte.

Bred enighet.

I 1970-årene ble det bred enighet i Stortinget om at man måtte begrense veksten i Norges produksjon av olje og gass. Hensikten var først og fremst å sikre at virksomheten kunne vare lenge, slik at også senere generasjoner skulle få sin fulle andel av ressurssene og den velstanden de ville skape. «Taket» for produksjonen ble satt til 90 millioner tonn «oljeekvivalenter» om året.

Produksjonen lå under dette målet til og med 1988. Da hadde den teknologiske utviklingen ført til at utformningen av dette «taket» var blitt lite hensiktsmessig. På den andre siden var man blitt mer oppmerksom på at miljøhensyn kunne tilsi større varsomhet med økning av produksjonen av den største forurenseren, nemlig olje. Men i stedet for å utvikle metoder for å regulere tempoet under de nye forhold, lot den daværende regjeringen av Arbeiderpartiet produksjonen vokse temmelig uhemmet, til mange ganger det målet man hadde satt.

Tankegangen bak denne holdningsendringen ble illustrert av daværende energiminister Jens Stoltenberg i Dagens Næringsliv 28.05.94: Der sa han at «Jo større frykt du har for risiko, desto raskere pumper du ut oljen. Har du pumpet opp oljen, kan du plassere pengene i mindre risikofylte plasseringer enn olje».

Ville ikke høre.

Det var dette man prøvet – men vurderingen av risiko var altså fullstendig feil. Det fantes folk som mente at ressurser under havbunnen kunne være vel så sikre som penger i aksjer og obligasjoner, men man ville ikke høre på dem.

Det synet som Stoltenberg målbar her – og som mange var enige med ham i – førte til at man tømte kildene så fort som mulig da prisene svingte rundt 20 dollar pr. fat, mens man fikk fallende produksjon da prisene var opptil 7 ganger så høye.

Selv nå er jo prisene høyere enn da Norges produksjon var størst, og det er gode grunner til å vente at de igjen vil stige til mange ganger det nivået man hadde da man produserte mest. Det samfunnsøkonomiske tapet ved den forseringen av produksjonen som selskapene ville ha, og myndighetene ikke ville begrense, vil efter alt å dømme bli formidabelt.

Skattelettelser.

Et ytterligere eksempel på at man må lytte med skepsis til råd fra industrien når det gjelder forvaltning av ressurser, fikk man rundt siste århundreskifte, rett før den siste bølgen av høye oljepriser. Norsk oljeindustri hevdet da at man ville få dårligere tider i all norsk oljerelatert industri, dersom man ikke ville gi oljeselskapene betydelige skattelettelser. Finansminister Per-Kristian Foss (H) klarte å hindre dette.

Bare Frp. ville imøtekomme oljeindustriens krav om skattelettelser, som ville ha ført til tap av hundrevis av milliarder kroner i skatteinntekter. Efter at kravene fra oljeindustrien var avvist, gikk utviklingen stikk motsatt av det dens talsmenn hadde spådd.

Det kan være verd å huske slike svært alvorlige feilvurderinger fra oljeindustriens og de mest oljebegeistrede politikernes side, når man vurderer saker som avgjør hvor raskt vi skal tømme de ressurssene vi har igjen under havbunnen.