Uegnede lokaler. Audun Eckhoff, nettopp tiltrådt som direktør for Nasjonalmuseet, erklærer i et intervju i Aftenposten den 20. mars at han anser Nasjonalgalleriets bygning for å være ubrukelig som kunstmuseum. Grunnen skal være at den ikke vil tåle klimatisering i utstillingsområdene.

En slik uttalelse kan vel få noen hver til å sperre øynene opp. I de land jeg har kjennskap til holder nasjonalmuseene til i bygninger av tilnærmet samme – eller høyere – alder enn vårt Nasjonalgalleri. Jeg tenker for eksempel på Nationalmuseet i Stockholm, Statens Museum for Kunst i København, National Gallery i London, Louvre i Paris osv. Disse museene brukes fremdeles – etter varierende grad av oppgradering, utvidelser og modernisering – til utstilling av billedkunst. Hva er grunnen til at vår bygning er så gebrekkelig at den ikke vil tåle en tilsvarende modifisering? Lider vårt galleri av en spesiell norsk form for materialtretthet, ukjent utenfor landets grenser?

Mer robust.

Nå viser det seg imidlertid at bygningen må være mer robust enn Eckhoff gir inntrykk av. I intervjuet får vi vite at det allerede er etablert klimatiserte soner i galleriet, uten at det nevnes noe om at dette har ført til skader på bygningen.

Eckhoff baserer dødsdommen på en vurdering fra Statsbygg angående en fremtidig klimatisering av galleriet. Statsbygg stiller seg tvilende til hvorvidt bygget noensinne vil kunne innfri klimakravene. Hvilke krav er det Statsbygg er blitt forelagt fra museets side, som kan lede frem til en så utrolig konklusjon? Det må være tillatt å be om å få de aktuelle data frem i lyset.

Påstander om forfall.

Etter 40 år som ansatt i Nasjonalgalleriet, kan jeg vanskelig kjenne meg igjen i den beskrivelse som blir gitt av tilstanden i museet. I min tid foregikk det nærmest kontinuerlige oppussings- og vedlikeholdsarbeider i huset, fra taket med overlysene og ned i kjelleren. Når Eckhoff erklærer at det bygningsmessige forfallet i Nasjonalgalleriet har vært et tema helt siden før Nasjonalmuseet ble etablert sommeren 2003, må vi kunne få vite hva slags forfall det siktes til.

Det vil også være interessant å få vite hva som er skjedd med magasinene, som tidligere var i god stand, men som nå beskrives som «kritisk dårlige». Spesielt forunderlig er at innbruddssikringen beskrives som «mangelfull». Det har i flere omganger vært investert millionbeløp til sikring (alarmer, fysiske sperrer, vakthold mm), slik at galleriet etterhvert nok fremsto som det best sikrede museum i Norge. At det nå utbasuneres offentlig at museet ikke holder sikkerhetsmessig mål, er forøvrig et brudd på kanskje den mest elementære av alle sikkerhetsregler.

Da Nasjonalmuseet ble opprettet for seks år siden, var bygningen godt vedlikeholdt, pent oppusset og med et førsteklasses sikkerhetsopplegg. Nå beskrives galleriet som nærmest en usikret, falleferdig rønne.

Nasjonalmuseet har vært en misère siden etableringen. Det vi nå opplever lover dessverre ikke godt for bedring i fremtiden.