FOTO: Grundseth Dag W

Utfall mot Nobelkomiteen.

I flere år har Fredrik Heffermehl kommet med utfall mot Den Norske Nobelkomite. Høsten 2008 toppet anklagene seg i hans bok Nobels vilje og i mange avisartikler: «Det er en prinsippløs og æreløs, kanskje til og med straffbar, gjerning av våre folkevalgte forsvarsvenner å annektere en pris som tilhører den sikkerhetspolitiske opposisjonen.» Den juridiske side av saken er «elementær og enkel.» Heffermehl har klagd til en rekke norske og svenske instanser over Nobelkomiteens tolkning av Nobels testamente. Nobelkomiteen har ikke kommentert saken i påvente av disse instansers avgjørelser.

Behandlingen av alle disse klagene er nå avsluttet. Alle instanser har avvist Heffermehls klager. Selv om Heffermehl vil appellere avgjørelsene der appell er mulig, vil jeg likevel nå gi noen kommentarer til hans sentrale punkter.

Vanskelig å overholde.

Det er utvilsomt punkter i Nobels testamente som alle Nobelkomiteer har hatt store vansker med å overholde. Nobel skriver således at alle prisene skal gå til prestasjoner i «det förlupne året». Det er bare å innrømme at det i praksis vil være nesten umulig å dele ut priser på et slikt grunnlag. Fredsprisene til organisasjoner og institusjoner har ikke noe direkte belegg i testamentet, selv om de har vært utdelt helt siden 1904. Men det er ikke her Heffermehls kritikk kommer.

Heffermehls Nobel.

Heffermehls anklager gjelder kun ett punkt i testamentet: Hvem som skal få fredsprisen. Med utgangspunkt i testamentet og en beskjeden analyse av Nobels person og hans samtid hevder Heffermehl at det er absolutt «ingen tvil om at det var datidens fredsbevegelse Nobel ville begunstige.» Der nesten alle andre som har skrevet om Alfred Nobel har fremhevd hans kompliserte personlighet, full av spenninger og motsigelser, er Heffermehls Nobel ene og alene fredsbevegelsens mann. Borte er Nobels vakling angående voldgift og nedrustning. Borte er den Nobel som uttrykte tvil om realismen i fredsbevegelsens program og uttalte at hans dynamittfabrikker kunne gjøre slutt på krigen raskere enn fredskongressene.

Tre kriterier.

Nobel nevnte tre kriterier for utdeling av fredsprisen, «folkenes förbrödrande och afskaffande eller minskning av stående armeer samt bildande och spridande av fredskongresser.» Heffermehl har reagert på at komiteen ofte har lagt hovedvekten på et av de tre kriterier, gjerne «folkenes forbrødring.» Jeg trodde lenge hans sentrale poeng var at en prisvinner måtte ha noe å skilte med innenfor alle tre kriterier. Nå leser jeg imidlertid i Nobels vilje at «slik kan de (kriteriene, min anmerkning) ikke være tenkt.» Det blir for vanskelig å tilfredsstille alle tre kriteriene på samme tid. Likevel mener han at de tre kriteriene skal leses «samlet». Helt klart blir dette ikke, men uansett er vi uunngåelig over i det skjønnsmessige.

Fleksible punkter.

Heffermehl presenterer ikke mindre enn «ti formuleringer i et språk som gjør testamentet og Nobels intensjon med fredsprisen gjenkjennelig i vår tids virkelighet.» Det er tydeligvis ikke meningen at en fredsprisvinner skal oppfylle alle de ti punktene. Da ville det ikke finnes mange mulige kandidater. Flere av punktene er så fleksible at Den Norske Nobelkomite kan passe inn også mange av de prisvinnere som Heffermehl misliker så sterkt. Hva for eksempel med punkt 4: «å arbeide for en ny verdensordning med fredelig sameksistens.»

Faller utenfor.

Heffermehl presenterer en liste over alle fredsprisvinnerne vurdert ut fra om de faller innenfor eller utenfor hans tolkning av Nobels testamente. Her er det mye som overrasker. La meg nevne noen eksempler: Nelson Mandela og Frederik Willem de Klerk faller heldigvis innenfor, men Desmond Tutu og Lutuli faller utenfor. ElBaradei faller innenfor mens IAEA, den organisasjon El Baredei leder, faller utenfor.

Heffermehl innrømmer at han var «svært begeistret» for prisen til Rigoberta Menchu, men har senere kommet til at han nok syndet på dette punkt. Mairead Corrigan og Betty Williams, som har tilbrakt et liv i fredsbevegelsen, faller utenfor. Blant fredsmeglerne godkjenner han Kofi Annan og Jimmy Carter mens han altså ikke aksepterer Martti Ahtisaari. Prisen til Eisaku Sato, som er blitt så kritisert, faller innenfor.

Heffermehl er for dem som arbeider for internasjonal lov og orden, men mot prisen til René Cassin, som virkelig sto sentralt innenfor feltet. Blant menneskerettighetsforkjemperne faller Martin Luther King, Andrej Sakharov og Esquivel innenfor testamentet mens Amnesty, Lech Walesa, Kim Dae-jung og Ebadi faller utenfor.

Stram tolkning.

Det som forbauser aller mest, er likevel omtalen av den radikale australske journalisten John Pilger. Heffermehl mener Pilger bør få fredsprisen. Hvordan står dette i forhold til testamentet? Heffermehl hevder Pilger er «en moderne parallell til fredskongressene.» Hvis journalisten Pilger er den moderne parallell til fredskongressene, er det vanskelig å skjønne hva som er poenget med en stram tolkning av Nobels testamente.

Ingen av de mange forfattere som har skrevet om fredsprisen, er enig med Heffermehls tolkning av Nobels testamente. Komiteer helt siden 1901 har fulgt en annen tolkning. Heffermehl er spesielt kritisk til de nyere Nobelkomiteer, men han er jo uenig i prisene også til Henri Dunant (1901), Theodore Roosevelt (1906) og Elihu Root (1912). Allerede disse komiteene hadde altså en videre tolkning av testamentet enn Heffermehl har.

Hundre år senere.

Den aller første utdelingen i 1901 er særlig interessant. De fleste aksepterte prisen til Frédéric Passy, datidens ledende fredsforkjemper. Fredsbevegelsen kritiserte imidlertid at han måtte dele prisen med grunnleggeren av Røde Kors, Henri Dunant. Hva gjorde Røde Kors for å avverge krig? Komiteen mente imidlertid at Røde Kors nettopp gjennom sitt arbeid i krig representerte den «folkenes förbrödrande» som Nobel henviste til. Allerede den første komité avviste således det synspunkt Heffermehl nå legger frem på nytt godt over hundre år senere.

Heffermehl beundrer Fredrik Stang som komitéleder. Endelig en professor i jus som skjønte hva det dreide seg om. Men det første Stang gjorde som leder var å gi prisen til Fridtjof Nansen, atter en humanitær pris som Heffermehl er så sterkt imot.

Lite fruktbart.

Som historiker har jeg lært at de fleste viktige dokumenter kan tolkes på mer enn en måte. Det gjelder også for Nobels testamente. Debatt om fredsprisen er aldeles utmerket. Mange av de mest kontroversielle fredsprisene har vist seg å bli blant de mest vellykkede, uten at det kontroversielle nødvendigvis garanterer suksess.

Å insistere på at testamentet bare kan tolkes på en måte er imidlertid et lite fruktbart utgangspunkt for en debatt.