• Utenriksminister Jonas Gahr Støre under pressekonferansen etter at Norge i hovedsak fikk gjennomslag for sitt syn når det gjelder grensene for norsk kontinentalsokkel i nordområdene. FOTO: CORNELIUS POPPE/SCANPIX

    FOTO: Poppe, Cornelius

Norge er ikke blitt større

Som vi alle etterhvert vet, hjelper det ingenting å plante flagget på havets bunn. For grenser i havet er ikke som grenser på land.

Yttergrenser. Etter at det i forrige uke ble kjent at Kommisjonen for kontinentalsokkelens yttergrenser har avgitt sin anbefaling om yttergrensene for Norges kontinentalsokkel, har vi kunnet lese og høre følgende i norske medier: «En historisk dag for Norge», «Avklaringen av størrelsen på Norges sokkel innebærer slutt på spekulasjonene om at Svalbard har en egen sokkel», «Norge er blitt mye større og grenser nesten til Nordpolen», «Her er det vi som bestemmer».

Tja. Kanskje kan vi kalle dagen historisk. Den er i alle fall en viktig merkedag i en lang og omfattende juridisk prosess. Dagen blir neppe en ny offentlig flaggdag i kongeriket Norge av denne grunn. For «Norge» er ikke blitt større. Og det er ikke en kommisjon i New York som bestemmer om Svalbard har en «egen» kontinentalsokkel eller ikke.

Ikke som grenser på land.

For det første: Ingen del av Norges kontinentalsokkel er eller blir «norsk» i den forstand man må anta folk flest forstår begrepet. På sokkelen er ikke kyststaten suveren som på landjorden. Som vi alle etterhvert vet, hjelper det heller ingenting å plante flagget på havets bunn. For grenser i havet er ikke som grenser på land.

For det andre: Som part i Havrettskonvensjonen må Norge fastsette sokkelens yttergrenser etter en komplisert prosess som blant annet forplikter et samarbeid med en spesiell myndighet som overvåker anvendelsen av regelverket: Kommisjonen for kontinentalsokkelens yttergrenser.

Sokkelen.

Men, sokkelen utenfor 200 nautiske mil er ikke noe som plutselig oppsto med Havrettskonvensjonen fra 1982. Sokkelen utenfor 200 nautiske mil har vært med oss hele tiden. Kort fortalt, dersom Norge hadde forsømt sin plikt til å meddele kommisjonen dokumentasjon om sokkelens utstrekning ville man ikke mistet sin rett til å drive petroleumsvirksomhet eller annet utenfor 200 nautiske mil. Også stater som ikke er part i Havrettskonvensjonen har rett til en sokkel utenfor 200 nautiske mil. De må bare finne en litt annen måte å fastsette yttergrensen på.

For det tredje: Fastsettelsen av sokkelens yttergrenser er noe annet enn avgrensningen av sokkelen overfor nabostat. Norge må fremdeles – blant annet i Barentshavet – bestrebe seg på å finne en avgrensningsløsning basert på de regler som gjelder for avgrensning av havbunnsområder mellom stater som ligger overfor eller støter opp til hverandre.

Ikke løst.

Endelig: Svalbard-problemet er ikke løst med dette. Diskusjonen om Svalbard har aldri vært et spørsmål om geologiske forhold på havbunnen. At Kontinentalsokkelkommisjonen har bekreftet at det finnes en sammenhengende sokkel som strekker seg fra Fastlands-Norge og rundt og forbi øygruppen, betyr ikke mer enn at havbunnsområdene er del av den fysiske kontinentalmargin som juridisk sett kvalifiserer til å bli en del av Norges «kontinentalsokkel».

Problemstillingen om Svalbard har sin «egen» sokkel eller ikke, dreier seg imidlertid ikke om dette. Når andre stater hevder at Svalbard har sin «egen» sokkel, så har de ikke ment «egen» i den forstand at det er et slags fysisk brudd i sokkelen mellom Fastlands-Norge og Svalbard. De har ment at norsk myndighetsutøvelse rundt øygruppen skal undergis de begrensninger som følger av Svalbardtraktaten fra 1920, slik at borgere av alle traktatparter skal likebehandles i sin utøvelse av nærmere bestemte rettigheter og at Norge ikke skal berike seg på beskatning av denne virksomhet.

Dette har fint lite med fastsettelsen av sokkelens yttergrenser å gjøre og det er selvsagt ikke noe 21 geologiske eksperter i Kontinentalsokkelkommisjonen hverken har forutsetning eller mandat til å gjøre noe med. I så fall ville vi nok også allerede ha hørt fra de stater som har et annet syn enn Norge på Svalbardtraktatens geografiske anvendelsesområde.

Merkedag likevel.

En merkedag i Norges moderne havrettshistorie var det likevel. Norsk utenrikstjeneste synes først og fremst å forfekte den internasjonale rettsorden som viktigste premissleverandør for hvordan man velger å opptre i disse spørsmål.

Det er ikke bare i Norges interesse.

Send ditt innlegg til debatt@aftenposten.no Mer informasjon om debattinnlegg og kronikker finner du her.

Siste fra Debatt

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Flere bilder

Øystein Jensen, forsker i havrett, Fridtjof Nansens Institutt FOTO: privat

Mest kommentert siste døgn