Steinar Lem hevdet før påske at det ikke er religionens eksklusive rett å belære oss om døden. De mellomliggende dagers markering av kristendommens spesifikke dødskult, feiret på verdslig vis, med krim, egg og marsipan, kan tyde på at religionen likevel er i ferd med å miste grepet om folkesjelen i spørsmålet om hvem som «hersker over liv og død».

Alternative tanker.

Mon tro om ikke Steinar Lems alternative tanker om livets slutt allerede har hatt et betydelig gjennomslag både i hus og hytte? Et uttrykk for en slik holdningsendring er det faktum at i Norge og andre vestlige land er det nå 70-90 prosent som mener at en lege i visse tilfelle kan bidra til aktivt å avslutte liv for håpløst syke.

Livet skaper angst.

Det er neppe teologiske forestillinger som skaper størst bekymringer for dødssyke mennesker i opplyste samfunn. Det er ikke døden som skremmer forkrøplede pasienter med liggesår og pustebesvær, som mates med skje og som må få tunge og gane penslet med væske en gang i timen – det er den gjenvære del av livet som skaper angst, dager man bønnfaller om å få slippe, men som loven og legen sier skal gjennomleves til siste tåre.

Opptar de dødssyke.

Det er hverken himmel eller helvete som opptar de dødssyke som ringer til meg som leder av foreningen Retten til en verdig død. En eldre mann med kreft og en invalidiserende muskelsykdom har pakket kofferten og skal reise til Sveits i rullestol for å få dødshjelp. En kreftsyk yngre mann har skaffet seg en pistol. En kvinne med MS i sin «beste alder» satte sitt håp til hagla i skapet så lenge hun kunne bruke hendene til å løfte våpenet. Hun endte sitt liv med en overdose heroin, innkjøpt av venner på Plata i Oslo. Som anestesisykepleier visste hun hva som måtte til. Gjør det selv-håndbøker kjøpes via Internett; Søppelposer over hodet og gassbeholdere med helium er hva politiet og pårørende finner når de bryter seg inn.

Siste hilsen.

Jeg har nylig igjen sett på amatøropptaket av MS-syke Bodil Bjerkmanns siste hilsen før hun døde for 13 år siden. Hun kan ikke røre seg og lider forferdelig, sier hun. Det er intet håp om bedring. Doktor Christian Sandsdalen ga henne den dosen hun bad om. Hun sovnet stille inn. Legen ble utstøtt av Lægeforeningen, mistet sin lisens og ble dømt for drap i tre rettsinstanser.

Aktiv dødshjelp.

Mer enn 100 leger i Norge (ca. én prosent) har bevisst avsluttet sine pasienters lidelser på samme grunnlag, men har av forståelige grunner ikke stått frem. De færreste leger er imidlertid blitt bedt om å yte aktiv dødshjelp, og dette faktum blir stadig brukt som argument for at behovet ikke eksisterer. Men det kan ikke være riktig å basere selve prinsippet om dødshjelp på en slik kvantitativ vurdering.

Om det i Norge er én pasient av 1000 døende som må lide seg gjennom en gruvekkende dødskamp – så burde det være denne ene som utgjør den etiske utfordring, ikke de øvrige 999. All internasjonal forskning viser at tallet på dem som ikke kan hjelpes med palliativ (lindrende) behandling er lite, men for Norges vedkommende er antallet likevel flersifret.

Lovfestet.

I delstaten Oregon i USA er det 40 døende pr. år som avslutter sitt liv ved hjelp av en medisin gitt av lege under grundig kontroll. Det er ikke mer enn et par promille av dem som dør. Men det at retten til en verdig livsavslutning er lovfestet for dem med de alvorligste diagnoser, skaper ro og demper angst for tusener.

Protest forstummet.

Etter 10 år med denne praksis er så godt som all organisert protest mot ordningen forstummet i Oregon, og andre stater i USA har nå innført tilsvarende regler. I flere europeiske land er dødshjelp for håpløst og lidende syke tillatt. I Sverige har statens medisinsk-etiske råd nylig levert en utredning som åpner for legeassistert livsavslutning.

Hvordan kan det ha seg at en (nesten) kompakt norsk legestand kan opprettholde sin moralske avsky for en praksis som gode kolleger i mange land ser som et fremskritt for sivilisasjon og humanitet?