Ytringsfrihet. Det er ikke riktig at bare minoritetene lider under den innskrenkningen av ytringsfriheten som lenge har funnet sted. Det gjør vi alle. Anne Holt skriver i Aftenposten 30. april at Knut Olav Åmås hevder at jeg har ekstreme ytringer. Han kan selv svare på det.

Når foreldre svikter.

Ifølge Holt har jeg kommet med «det reneste, emosjonelle svada». Jeg (og formodentlig andre) driver også med en «lenge pågående, godt organisert og antiintellektuell hatkampanje mot en fra før av utsatt gruppe». Jeg er visstnok også «beruset av sin nyvunne status som ytringsfrihetens yppersteprestinne at hun går adskillig lenger i sin hatkampanje enn hun noen ganger har gjort». Dette illustrerer Holt med min uttalelse om homofile som foreldre (Magasinet 18. april 2004), der jeg ikke uttrykker noen innvendinger. Jeg synes at barnevernet skal kunne overta ansvaret for barn der foreldrene svikter, det synes jeg enten foreldrene er heterofile eller homofile. Jeg er ikke uenig med meg selv; homofile som heterofile er vidt forskjellige mennesker.

Med statens hjelp.

Men det er en stor forskjell: Den gangen var det ikke snakk om at homofile skulle kunne planlegge farløse eller morløse barn med statens hjelp. Det var ikke snakk om en ny barnelov, §4, hvor det nå heter at barn ikke kan ha både en far og en medmor. Den gangen dreide det seg om barn som homofile hadde fått i en heterofil periode eller med kjent mann/far. De aller fleste barn homofile har, kommer fra heterofile forhold. Hvor mange som har skaffet seg barn i Danmark, er ukjent, men Statistisk sentralbyrå antar det kan være ca. 100.

Starter livet med et handicap.

Holt er selv så mye i avisspaltene at hun burde ha evne til å skille mellom et intervjuobjekts meninger og det skjeve inntrykket overskrifter kan gi. Jeg har gjentatt noen ganger nå at det å planlegge barn farstap eller morstap, er å la dem starte livet med et handicap. Alle mener det, inkludert Ole Schou, direktør for Cryos, verdens største sædbank.

Ikke funksjonshemmet.

Det er ingen som mener at barn av lesbiske blir funksjonshemmede. Før Holt satte i gang med sin tirade, kunne hun sjekket referansen. Spørsmålet om trygd eller erstatning kom opp i min bok Kampen om ekteskapet og barnet, i Del II, 2: Diskriminering og likestilling. Her skriver jeg (s. 134): «Barn er intet politisk redskap som kan brukes som et virkemiddel i en likestillingskamp. Å kompensere homofiles seksualliv med konstruerte barn, er hjerterått overfor barnet. Innføringen av likestilt ekteskap viser at stortingsflertallet mente at homofili er medfødt (III, 11). Da burde samfunnet gjøre hva det vanligvis gjør når det kompenserer for medfødte mangler, gi forskjellige former for trygd og erstatning. Homofile kan, som psykisk utviklingshemmede ha krav på trygd som medfødt ufør. Men så vidt jeg vet er homofile ikke fattige, de har ofte god utdannelse, trygd og erstatning vil ikke være noe de trenger. Men å forsyne noen med et farløst eller morløst barn, er ikke en mulig human kompensasjon til noen gruppe i et demokratisk samfunn.»

Homofili medfødt?

La meg dessuten nevne at jeg har en eldre bror som er psykisk utviklingshemmet, han er en tapper, verdig og skjønn person. Jeg har gjennom et langt liv aldri sett ned på psykisk utviklingshemmede, og det er trist at å nevne deres situasjon som et eksempel på hvordan grupper med medfødte problemer blitt behandlet av politikere, vekket så mye sinne. Hvis regjering og stortingsflertall mener at homofili er medfødt, så krever det en annen tilnærming til denne gruppen, enn om de skulle mene som meg at homofili er et mangfoldig spørsmål.

Jeg går ut ifra at homofiles livsproblemer, som heterofiles, ikke bare kan forstås og løses seksuelt, eller ved at de får farløse eller morløse barn. Da er vi tilbake til freudianere som mente at alle problemer har sitt utspring i seksualiteten eller barnet er blitt et rent terapeutikum og fratatt sin menneskeverdighet.

Moralske premisser.

Anne Holt har så vidt jeg vet selv planlagt et farløst barn, som hun er adoptivmor til. I stedet for å nevne at lesbiske som planlegger farløse barn, også tenker etisk, burde hun latt oss få innsyn i hvordan hun og hennes partner tenkte da de tok avgjørelsen og mente at det var moralsk i orden. Hva var de moralske premissene som førte til handlingen? Mener Holt at homofiles barn ikke trenger far, eller mener hun at ingen barn egentlig trenger en far? Og hvorfor mente hun og partneren at det var moralsk riktig å ta fra barnet en far? Er det også riktig å ta fra barn en mor? Det er barnet som skal leve farløst eller morløst resten av livet, ikke de voksne.

Krigen mot barn føres nå av mennesker, homofile og heterofile, som setter de voksnes behov over barnas, og som til og med anser dette som etisk riktig norsk lov.

Dypt urettferdig.

Har Holt og alle de som nå definerer far ut, tenkt over hva dette synet om den andres forelderens ubetydelighet, vil gjøre med barn som gjerne skulle hatt mer kontakt med sin far? Eller mor? Eller som savner far eller mor, mens de bor hos mor eller far og deres nye kjæreste? Eller de menn og kvinner som gjerne vil slippe å betale for barn de ikke er glade for å ha? Har Holt, som var justisminister, overveid det dypt urettferdige i å lage farløse og morløse barn?

Jeg har aldri hørt om barn som ikke helst vil ha det slik alle andre barn har det, de fleste barn vil helst ikke skille seg ut.