Misnøye. Den nye forskningsmeldingen bærer bud om at det skal lønne seg å være god, men forteller ingenting om den fremtidige finansieringen. Mens bevilgningene til universitetene øker, er den økonomiske situasjonen likevel vanskelig. Vi ser forskningsministeren offentlig undrer seg over dette.

Svaret er at veksten i offentlige bevilgninger krever at vi bidrar med egenandeler. På Universitetet i Oslo ble 27 prosent av netto statsbevilgning i 2008 brukt til egenandeler. Det tilsvarer en milliard kroner i utgifter på ett år, og er mer enn noensinne. Slik oppstår den tilsynelatende uforståelige misnøyen over økte bevilgninger: Egenandelene tar penger fra resten av universitetet og fagmiljøene får kutt på flere områder. Bare i time- og hjelpelærermidler har vi hatt en nedgang på 40 prosent fra 2005 til 2008. Samtidig kommer det stadig flere stipendiater som skal ha veiledning. Studentene klager med rette på at undervisningstilbudet forringes. Regnestykket går ikke opp, vi må fullfinansieres.

Veier ut av uføret.

Det er gledelig at Forskningsmeldingen gir signaler om at finansieringssystemet for universiteter og høyskoler skal evalueres. Vi tolker meldingen slik at finansieringssystemet skal forbedres. Systemet i dag har ikke mekanismer som sikrer at vi klarer å bære stadig stigende egenandeler når vi gjør nasjonale forskningssatsinger.

Slik vi ser det, er det to alternative veier ut av uføret:

* Forskningsprosjekter og rekrutteringsstillinger fullfinansieres i langt større grad enn i dag.

* Basisbevilgningene til universiteter og høyskoler økes, slik at de blir i stand til å bære egenandelene.

Langsiktig finansiering.

Universitetet i Oslo ønsker å bidra med å utdanne flere på høyere nivå. Dette må gjøres langsiktig for å sikre ressursgrunnlaget og kvaliteten på utdanningen, noe både utdanningsinstitusjonene og samfunnet er tjent med. Den uheldige utviklingen de senere årene må snus.

Opp- og nedbyggingen av studieplasser har siden 1990-tallet ikke vært preget av langsiktig tenkning. I perioden 1991-96 økte antall studieplasser med 6000 på Universitetet i Oslo. Fra 1997-2005 ble antall studieplasser redusert med 4000. I år kommer tallet sannsynligvis til å øke igjen. Svingningene er uheldige for studiekvaliteten. Langsiktighet er en forutsetning når vi skal legge til rette for god studiekvalitet.

Hovedpoenget med Kvalitetsreformen var at studentene skulle få en tettere oppfølging og en bedre studiekvalitet. Dersom vi skal øke antall studieplasser som en følge av finanskrisen, må vi samtidig øke kvaliteten på studiene. Hvis ikke, er det bedre at vi har færre studenter og sørger for at disse får studier på et akseptabelt faglig nivå. Det er denne logikken som ligger bak kuttet på 200 studieplasser ved vårt juridiske fakultet.

Nye studieplasser.

Norge må satse både på kortere profesjonsutdanninger og lengre utdanninger, på kandidater med høy og fleksibel kompetanse. Dersom finanskrisen fører til at Universitetet i Oslo blir tildelt flere studieplasser, vil vi at de skal gå til masterstudiene, til lektorprogrammet og til nye studieplasser ved Det juridiske fakultet. Vi ser gjerne at flere studenter fortsetter studiene etter en bachelorgrad og fullfører en mastergrad.

Den nasjonale statistikken fra Samordna opptak viser en sterk og svært gledelig økning i søkertallene for lærerutdanningene til høyskolene. Vi vil peke på at Universitetet i Oslo har 1,5 søker til hver studieplass på lektorprogrammet. Vi kan øke kapasiteten dersom vi får midler til det og bidra til å dekke den økte etterspørselen etter lærere, særlig innen realfagene. Vårt hovedbidrag er lærere til den videregående skolen, men vi kan også utdanne gode lærere til 5.-10. trinn i grunnskolen.

Dersom hensynet til studiekvaliteten blir ivaretatt, er vi også åpne for å øke antall studieplasser ved Det juridiske fakultet.

Norges viktigste kapital er hoder og kunnskap. Midt i finanskrisen er det denne kapitalen vi må satse på. Vi skal sørge for at studentene møter lærerkrefter som formidler kunnskap fra forskningsfronten, og bli eksponert for vitenskapelig metode, arbeidsformer og holdninger som er gjeldende i de beste fagmiljøer. Dette vil bidra til å gi Norge en større omstillingsevne og en god beredskap til å takle kriser og endringer. Vi vet at de som går ut i arbeidslivet med en høyere utdanning, har en større omstillingsevne i bagasjen enn andre.