Legeassistert selvmord. Foreningen Retten til en verdig død (RVD), ved leder Levi Fragell, presenterer i Aftenposten 29. april sin foretrukne modell for dødshjelp: Oregon-loven. Den forbyr eutanasi, men åpner for legeassistert selvmord for pasienter med maksimalt seks måneder igjen å leve.

Modellen kan fremstå som et sympatisk kompromiss for tilhengere og motstandere av aktiv dødshjelp, men innebærer en diskriminering av store pasientgrupper. Kronisk syke og permanent og alvorlig trafikkskadede utelukkes. Mange av dem lider lengre, og har større plager, enn terminalt syke som i dag kan tilbys avansert lindrende behandling.

Aktiv dødshjelp.

Også uhelbredelig syke pasienter med alvorlige psykiske lidelser, som kan oppleve tilværelsen uutholdelig gjennom tiår, kan i Nederland be om aktiv dødshjelp. Om barmhjertighet er hovedargumentet for legalisering av dødshjelp, kan ikke lidelser graderes slik RVD gjør. Det er rett og slett ubarmhjertig. Av barmhjertighetsgrunner bør man også gå inn for eutanasi, dvs. at legen ender pasientens liv med sprøyter, ikke legeassistert selvmord.

Når legen setter dødelige injeksjoner, slipper pasienten den skremmende handlingen det må være å ta sitt eget liv. Nederlandsk forskning viser for øvrig at leger ikke sjelden gir eutanasi til pasienter som er fullt i stand til å svelge de dødbringende medisinene selv. I 2005 var det 23 ganger flere tilfeller av eutanasi enn av legeassistert selvmord, og antallet legeassisterte selvmord er sterkt nedadgående. Et annet hovedargument er retten til selvbestemmelse. Men hvis man mener alvor med dette, kan man selvsagt ikke nekte f.eks. kronisk syke å bestemme over egen død.

Taktisk skritt.

Hverken lidelsesargumentet eller selvbestemmelsesargumentet, hver for seg eller sammen, kan legitimere en modell med «bare» legeassistert selvmord for dødssyke.

Vi frykter derfor at Oregon-modellen benyttes som et første viktig – og taktisk tjenlig – skritt mot en legalisering av eutanasi, og da for en rekke pasientgrupper.