Folkedrakt. At bunader egentlig ikke er norske, har vært tema i mediene den siste tiden. Dette er også grunntanken i Maihaugens ferske stunt «Norsk er ikke bare norsk».

Det er ingen hemmelighet at norske folkedrakter besto av både indisk bomull, kinesisk silke og engelsk ull. Stoff kunne spesialproduseres på bestilling fra Norge, ikke ulikt metodene til dagens kleskjeder. Så hvorfor har vi så mye imot at bunader produseres utenlands i dag?

Mens folkedraktene var klærne i det førindustrielle samfunnet, har bunadene sin bakgrunn i ideene til norskdomsrørsla rundt 1900. De ivret for at folkedraktene skulle tas opp igjen, men med norske håndverkstradisjoner og norske materialer. Det er altså en over 100 år gammel tradisjon ikke bare å bruke, men også lage bunader i Norge.

Kulturarv.

UNESCO-konvensjonen om immateriell kulturarv innebærer at kunnskap og ytringer anses som kulturarv på lik linje med materielle ting, og at vernetiltak skal rettes mot utøving og videreføring. Gjennom bunadsproduksjon videreføres en rekke gamle håndarbeidsteknikker som bør tas vare på. I lys av UNESCO-konvensjonen, bør det legges til rette for at dette arbeidet forblir i Norge. Det handler ikke om hvem som skal lage bunader, men hvor og hvordan. Man kan sikkert lage god bunadsøm andre steder. Men om denne produksjonen forsvinner ut av landet kan den immaterielle kulturarven bunadstilvirkingen representerer gå tapt.

Utdanning.

For å opprettholde bunadproduksjon i Norge er det avgjørende at det tilbys god opplæring. I dag finnes det bare ett utdanningstilbud innen bunadtilvirkerfaget, som drives av de frivillige organisasjonene på feltet. Men fagopplæring er fylkeskommunenes bord. Sammen med universitets- og høyskolemiljøene bør de ta et større ansvar for å sikre kulturhåndverkets fremtid. Samtidig frykter lærlingbedriftene å utdanne folk til arbeidsledighet.

Til syvende å sist må forbrukerne være villige til å betale det en norskprodusert bunad faktisk koster.