Jeg har vokst opp med en sædcelle til far og kan fortelle lesber og eventyrlystne at det ikke har vært noe stas. Man er og blir historieløs, og svar skyldig når tema far kommer på bane, og det er ofte! Det er lettere å referere til adopsjon eller død. Men en far uten navn! Jeg skal love at det svir! Det kommer aldri til å bli kult. Det blir heller aldri «vanlig». Selv et ønsket og elsket barn har behov for foreldre av begge kjønn. Livet selv har overbevist meg om at å leve med mor og far, gjør en moden for valg man må ta som ung voksen, i kjærlighet til en av motsatt kjønn. Jeg anser anonym sæddonasjon som et psykologisk eksperiment, jeg aldri ville utsette noen for.
Kommentarer