Reformproblemer. Grunnen til at jeg våger meg frempå med påstanden at det er en kulturkonflikt i Nav, er at jeg for lenge, lenge siden var statssekretær i Sosialdepartementet. Det er nesten tredve år siden, så kanskje er ikke min erfaring relevant lenger, men jeg tror den er det, såpass har jeg fulgt med.

Den gangen var det ett departement, en statsråd og en statssekretær. Departementet hadde ansvaret for helsevesenet, sosialvesenet og trygdeetaten. Gjennom trygdeetaten ble det også nært forhold til arbeidsetaten. Det førte til svært mange reiser, møter og foredrag om oppgavefordeling på sykehus, folketrygdens fremtid, sosialproblemer, arbeidsledighet, – det var mye å holde på med.

Noen ganger kunne jeg være litt reise- og døgnvill, hvor var jeg nå? Hvem skulle jeg snakke med og til? Var dette folk fra trygdeetaten, sosialetaten eller arbeidsetaten? Jeg lærte raskt at det faktisk var ganske lett å oppdage, det handlet både om utseende og adferd, kort sagt kultur.

Stereotypiene var slik:

Velforberedte spørsmål.

Trygdesjefene var menn med grå bukse, stripet eller rutet jakke, slips med ekorn eller blomster. De kom presis, lyttet oppmerksomt og etter foredraget kom de med velforberedte spørsmål om regelverk: Ville lovverket bli endret? Når ville nye retningslinjer komme? Hvilke skjema skulle bli innført?

Fortalte gjerne.

Sosialsjefene kunne være menn eller kvinner. Mennene hadde dress i cordfløyel, høyhalset genser. Kvinnene hadde fargerike skjørt og topper, Sigrun Berg-sjal, noen hadde med strikketøy. De spurte lite, men fortalte gjerne om vanskelige tilfelle de var opptatt av. Det handlet om omsorg, de svakeste, folk hadde det vondt. Hva ville vi gjøre for dem?

Litt sarkastiske.

Arbeidsetatsjefene var menn. Jurister, ikke helt på topp-planet – jeg våger å si det nå siden det er så lenge siden. De kom sent – hadde vært lenge oppe kvelden før. De var lett skjødesløst kledd, litt tilbakelent, litt sarkastiske: Hva hadde det høyst ærede departement tenkt ut nå?

Ulike kulturer.

Dette er karikert, men det gjenspeiler likevel ulike kulturer, ulikt tenkesett, kanskje til og med ulike delmål for virksomheten: likhet, rettferdighet, omsorg, trøst, eget ansvar, tillit?

I Stortingsmelding nr. 14 (2002-2003) fremholdes det at det er avgjørende at «de nye etatene får klare og entydige mål». Mål er greit nok, de fleste er enige om hovedmålene «at flere ledes mot arbeid og færre mot stønader». Problemet er midlene, som igjen henger sammen med tenkesettene. Det er 15000 årsverk i disse etatene, der finner vi de millimeterrettferdige, de hjertevarme og gode, og de desillusjonerte, og disse skal jobbe sammen i førstelinjetjenesten og løse de fleste problemene for dem som går inn av den ene døren. Her trengs det noen drabelig gode ledere som kan forløse og forene alle de gode krefter som finnes, for de er der.

Storflom.

Kanskje var opplegget for omstillingen tilstrekkelig i utgangspunktet. Men så kom finanskrisen. I stedet for at man kunne lede de tre strømmene av brukere inn i den store, gode Nav-kanalen, ble det storflom. Og dette er bare begynnelsen. Ikke rart at det skjer mye som både kan virke merkelig og uheldig, ikke rart at det kommer krav om å bare betale uansett vurdering, så får man heller forsøke å rydde opp etterpå.

Bruk kompetansen.

Finnes det redningsfolk? Ja, jeg tror det. Finanskrisen rammer også store konsern som sier opp dyktige folk som normalt ikke ville ha vært på markedet. Det skulle være mulig nå å kjøpe velutdannede, erfarne leder som er kjempegode i omstillingsprosesser og som ville synes at Nav-konflikten er en spennende utfordring. De er sikkert ganske dyre. Men det koster mer å ikke bruke dem.