Dommen mot Irving. Den 11. april 2000, etter en tre måneder lang rettssak i London, bekjentgjør dommeren Charles Gray domsavgjørelsen i saken David Irving mot forlaget Penguin og forfatter Deborah Lipstadt.

Dommen er lang. I 245 avsnitt fremlegger Gray knusende bevis på hvordan Irving forvrenger og manipulerer historiske fakta.

«Det er ikke vanskelig å finne et mønster», sier Gray og sammenfatter domsgrunnene: «Innholdet i Irvings taler og intervjuer påviser ofte klare pronazistiske og antijødiske tilbøyeligheter. Han gjør forbausende og ofte ubegrunnede antagelser om naziregimet, der han heller til å renvaske nazistene for de grufulle illgjerningene de utsatte jødene for. Han blander seg gjerne med nyfascister og synes å dele mange av deres fascistiske og antisemittiske fordommer. Det bildet av Irving som danner seg ut fra bevisene på hans aktiviteter, avslører at han er en høyreekstremistisk pronazistisk polemiker.»

Den samme Irving blir intervjuet i Aftenposten 24. mai, men her vokser det frem et helt annet bilde av ham.

Her nevnes ikke ett ord om at Irvings historieskrivning – etter grundig granskning av noen av verdens ledende eksperter – én gang for alle er blitt imøtegått som løgner og forvrengninger.

Her får den beryktede holocaustfornekteren ingen plagsomme spørsmål eller en eneste motsigelse. Helt uimotsagt kan han proklamere sine oppfatninger.

Mannen som hevder at gasskamrene ikke har eksistert, blir forarget over det skammelige i at det selges pølser i Auschwitz. Og han beklager seg over mektige jødiske organisasjoner som tjener penger. Uten at intervjueren stiller ett motspørsmål.

En lidende mann?

Her fremstår Irving som en kontroversiell, men seriøs og modig forsker, beredt til å grave i det mest tabubelagte tema. En lidende mann som lik en Prometheus betaler en uhyggelig pris for sin bestrebelse etter å få det til å gå et sannhetens lys opp for menneskene: Nemlig å bli utstøtt, stemplet, foraktet og berøvet retten til å treffe sine barn og barnebarn i Australia.

Man er nesten på nippet til å felle noen tårer.

Men det er ikke Irvings tilstand jeg bekymrer meg for. Heller ikke at han gis mulighet til å få luftet sin fiendtlighet mot jøder og spre løgnene sine.

Torsdag skulle Irving holde foredrag for et lukket publikum på Lillehammer. Det ville neppe blitt nødvendig å gi et helt forskningsteam i oppdrag å opponere mot ham.

Ukritisk.

Men når Norges ledende dagsavis gir Irving mulighet til å tale til hundretusentalls mennesker i dette landet, er det nærmest grotesk ikke å stille ham ett eneste kritisk spørsmål.

Kanskje redaksjonen setter sin lit til lesernes dømmekraft.

Skjønt da burde i det minste presentasjonen av Irving vært fullstendig og korrekt. Leserne burde fått vite at Grays domsavgjørelse stadfestet følgende fakta:

«David Irving er beviselig en løgner, en hyklersk person og en som forvrenger historiske bevis – en mann som man ikke lenger kan stole på når det gjelder den minste detalj, og enda mindre er han en pålitelig tolker av store historiske hendelser.»

Redaksjonen har – når den har forvandlet landets nest største dagsavis til en megafon for vår tids mest kjente løgner – ofret den seriøse journalistikken på historieløshetens alter.

Oversatt av Unni Wenche Grønvold.