Mektig bygg. Hvem har vel ikke åpnet døren til den store hallen og blitt slått av skipenes dristige linjer løftet frem av rommet? Slik arkitekt Arnstein Arneberg formet museet og plasserte skipene, er Vikingskiphuset blitt langt mer enn et sted hvor vikingenes dyktighet som båtbyggere demonstreres. Dette helt usedvanlig vellykkede møtet mellom byggverk og utstilt gjenstand tilbyr i tillegg skjønnhet og i sjelden grad en visuell invitasjon til kontemplasjon og innlevelse.

Det var godt og riktig at skipene fra Vestfold og Østfold ble samlet i et universitetsmuseum hvor forskning og formidling kunne gå hånd i hånd. Nå ser vi at det samme miljøet er blitt mer opptatt av spektakulært nybygg i Bjørvika, godt sekundert av Statsbygg. Aner man der muligheten for nye oppgaver? Det må være mye annet å ta fatt på. Planer for store kulturanlegg langs sjøfronten i Oslo har vi.

Vanskelig flytting

Fortidsminneforeningen er særlig knyttet til vikingskipene. I 1867 sto universitetsprofessor Oluf Rygh for utgravingen av Tuneskipet. Han var en ledende kraft i foreningen og publiserte vesentlige arkeologiske arbeider i vår årbok. Utgravningen av Gokstadskipet i 1880 kan vi takke foreningens leder gjennom mange år, antikvar Nicolai Nicolaisen, for.

Å løfte det godt bevarte skroget ut av haugen, dele det i to og trekke det på spesialbygget «slede» påsatt hjul og deretter skipe det inn Oslofjorden, var et teknisk mesterstykke for sin tid. Skipet sto i et skur i Universitetshaven inntil det kunne flyttes til museet på Bygdøy i 1929. Dette gikk godt, men har vi derfor lov til å prøve igjen? «Sannsynligheten er stor for at det vil gå godt,» ifølge utredningene. Vi føler oss utrygge og mener vi ikke har lov til å ta den sjansen.

Gode områder

Fortidsminneforeningen støtter i stedet opp om en reell utredning av mulighetene på Bygdøy. Det er klart at museet har bruk for bedre publikumsanlegg, og heldigvis er arealene rundt Vikingskiphuset rommelige. Her var det i sin tid tenkt at et fullt utbygget Nasjonalmuseum skulle ligge. Plenene er derfor vide. På området mellom vikingskipene og Folkemuseet er det i dag en slags bakgård. Der kan det ryddes, åpnes mellom institusjonene og skapes nye muligheter. Norsk Folkemuseum inviterer til det.

Fortidsminneforeningen føler eierskap til skipene og mener vi har mye å miste om de flyttes fra Bygdøy. Fellesskapet med de maritime museene og nærheten til Folkemuseet går tapt. Et Bygdøy uten Vikingskipene blir fattigere, og museumsmiljøet byen gjennom årene har satset på der blir vesentlig svekket.

Bjørvika til andre formål

Bjørvika er uansett ikke en naturlig plass for vikingskipene. I Bjørvika er historien om fortiden knyttet til middelalderens Oslo, ikke vikingtiden. Mye er gjort og er svært vellykket, og flere oppgaver venter. Når Kulturhistorisk museum etablerer seg i Bjørvika, skapes nye muligheter.

Gjennom siste halvdel av 1800-tallet gikk et stort antall stavkirker tapt. Det skulle gis plass for tidens større og mer tidsmessige, nygotiske trekirker. Fortidsminneforeningen var aktiv og reddet stavkirker fra riving, kirker som i dag står på museum eller eies og forvaltes av foreningen den dag i dag. Nå er stavkirkene vårt originale bidrag til verdensarven, representert ved Urnes stavkirke i Luster i Sogn – også den eiet av Fortidsminneforeningen. Oppmåling av stavkirkene var et virkemiddel for å sikre kunnskapen der hvor selve kirken ikke kunne reddes. Gjennom dette arbeidet ble mange bygningsdeler reddet og bevart, ikke minst en betydelig samling vakkert dekorerte stavkirkeportaler.

Portalene ble overlatt til Universitetets Kunsthistoriske museum. Den dag i dag ligger de i museets kjeller i Vikingskiphuset. Fortidsminneforeningen mener det er på høy tid at denne fabelaktige samlingen bringes opp og frem i lyset. En utstilling som byr på vandring gjennom middelalderens stavkirkeportaler, kan få en meningsfull plassering i Bjørvika – i middelalderens Oslo. Det er en verdig oppgave for Kulturhistorisk museum og dessuten en som ennå er fullstendig uløst!