Partnere. I løpet av de siste dagene har Aftenposten trykt flere artikler om forståelse av kjønn og kjønnsforskjeller. Utgangspunktet var en undersøkelse av evolusjonspsykolog Leif E.O. Kennair ved NTNU om menn og kvinners seksuelle fantasier, mer bestemt hvor mange partnere unge menn og kvinner kan se for seg at de vil ha i løpet av de neste ti årene.

Tilnærming.

Ikke uventet, og helt i tråd med etablert kjønnsforskning, viser undersøkelsen en forskjell i svarene: Mennene ser for seg (drømmer om) flere partnere enn kvinnene. Dette til tross for at praksis på området de siste tiårene har vist en jevn tilnærming mellom kjønnene.

Vi tror norske kjønnsforskere er enig i at det er interessant hvordan kjønnsforskjeller opprettholdes i kultur og seksuelle fantasier.

Problemet og diskusjonen oppstår i forhold til tolkningen av disse resultatene. Kennair, og deretter sosiobiolog Terje Bongard ved NTNU i Ukeslutt lørdag, forklarer forskjellene i svarene ved å henvise til biologiske kjønnsforskjeller. Denne biologiske forskjellen virker determinerende inn på både kvinners og menns seksuelle adferd så vel som seksuelle fantasier. Bongard går til og med så langt i Ukeslutt som å si at det ikke er noen prinsipielle forskjeller på kvinners liv i Kabul og Oslo, fordi de er styrt av de samme mekanismer.

Kvalitativt forskjellige.

For oss som driver med forskning på kjønn er ikke dette noen ny historie. Teorien om at kvinner er kvalitativt forskjellige fra menn skjøt fart etter at vitenskapen på 1700-tallet fant at kvinner faktisk produserte egg. Før det trodde man at både kvinner og menn produserte sæd, som blandet seg og gjorde kvinner gravide. Teorien om eggets betydning for kvinner første til en rekke sterkt kvinnediskriminerende uttalelser fra medisinere og biologer ut over på 1800-tallet og 1900-tallet.

Skråsikkerhet.

I dag er heldigvis teorien om egget svekket innen biologisk forskning, men noen få forskere holder innbitt på denne ideologien. Deriblant Kennair og Bongard. Dette problemet stikker imidlertid dypere enn å være en kamp mellom evolusjonister og sosialkonstruktivister, som Preben Z. Møller påstår i gårsdagens Aftenposten. Først vil vi bare gjøre det helt klart at det er ingen motsetning mellom evolusjonsteorien og humanistisk eller samfunnsvitenskapelig forskning på kjønn. Spørsmålet er grensene for de biologiske forklaringene i forhold til kvinner og menns intellekt, emosjonalitet og atferd. De fleste biologer vil være svært forsiktige med å være skråsikre på biologiens innvirkning på kjønnsforskjellene på disse områdene.

Innen naturvitenskapen har det i lang tid vært en tro på at man beskriver sannheten, at man som objektiv forsker bare beskriver tingene slik de er. Gjennom positivismekritikk og vitenskapskritikk har vitenskapen kommet dit hen at det i dag er vanskelig å påstå at man besitter den endegyldige sannhet. At forskere ved norske universitet ikke har fått med seg dette, er et gryende krisetegn for universitetene, og spesielt de naturvitenskapelige fagene. Nedskaleringen av forberedende prøver ved universitetene har nesten radert bort vitenskapsteori og -kritikk. Dette åpner opp for at forskningen er mindre var over for både metoder og fortolkningsmuligheter.

Vi kjenner ingen fra vårt fag som ikke vil være enige i at biologien spiller en rolle for kjønn. Der biologer finner en kilde til konstante forskjeller, ser kjønnsforskere at endringene er radikalt forskjellige om en benytter historisk materiale. Dette gjelder i synet på biologien som opphav til kjønn, og i hvilken betydning kjønn har. Det problematiske i møtet mellom evolusjonistene og den samfunnsvitenskapelige tradisjonen er at det ønskes å trekke slutninger som holder individer i bestemte posisjoner, nærmest til evig tid.

Bredt spekter.

For å forstå hvordan kjønnssystemer virker og hvordan forestillinger om kjønn reproduseres, så forholder vi oss til et bredt spekter av kunnskap, inkludert biologisk forskning om kjønn. Vi er åpne for at et fenomen, for eksempel kvinner og menns seksuelle fantasier, er et sammensatt felt og kan ha flere forklaringer. Vi vil aldri påstå at noe er sant uavhengig av historisk og samfunnsmessig kontekst. Til det er vi for ydmyke overfor kompleksiteten i det vi forsker på. Vårt ønske er at naturvitenskapelig forskning vil tilkjenne seg den samme ydmykhet.