Storhaug får ikke min beklagelse

Les også:

Hege Storhaug ba i Aftenposten i går om en beklagelse etter min kommentar «Rovdrift på ofre» 9. juli. Det ville jeg gledelig ha gitt henne. Hvis jeg ikke hadde snakket direkte med ofrene, og hvis jeg ikke hadde fulgt min egen samvittighet. Storhaug velger å overse at jeg tar avstand fra både heksejakten og personangrepene mot henne, og hun hevder seg sjikanert og forfulgt, også når kritikken er saklig.

Hun må gjerne være uenig i mine påstander, men offerrollen hun inntar i en fortløpende kritisk samfunnsdebatt er ikke å anse som et svar på kritikken. De kildene jeg har snakket med, søker ikke aksept fra miljøene når de kritiserer Storhaug. Om jeg, ved å lytte til dem, risikerer min troverdighet, er det noe jeg faktisk ikke kan ta hensyn til.

De jentene det gjelder, har ingenting å vinne på å lyve om hva som skjedde med dem i møte med Storhaug. Min tillit ligger hos de jentene som våger å snakke om de alvorlige konsekvensene samarbeidet med Storhaug har gitt dem.

Jeg registrer at minoritetsjenter som har valgt å ta dette opp, blir møtt med særdeles nedlatende holdninger. Storhaug uttaler i Dagbladet 2. juli: «Hvis du har ikke-vestlig innvandrerbakgrunn, synes det som om man har mye lettere for å komme på trykk med de merkeligste påstander.» En ekkel og umyndiggjørende uttalelse som igjen avslører holdninger Storhaug har til sine tidligere kilder.

Skal man hylle jentene som sannhetsvitner når de rettmessig kritiserer overgripere i minoritetsmiljøer, men når de med samme rettferdighetssans kritiserer overivrige journalister og aktivister, er de løgnere?