Meningstrang offentlighet. Det er lenge siden Pink Floyd sang sine strofer We don’t need no thought control, men ikke desto mindre er de reaktualisert i oppgjøret med dagens meningstrange kulturradikale offentlighet.

Da 68-erne befestet sin makt så de for seg at den sosialistiske utopi skulle virkeliggjøres: Med nærmest religiøs glød kjempet man for at det klasseløse sekulære samfunn skulle bringe fred på jord. Intellektuelle som Jacques Derrida studerte hersketekniske trekk ved maktspråk og kom til at den europeiske kulturen var mannsdominert og undertrykkende overfor andre kulturer. Tiden var kommet til å nedrive den hvite manns maskuline identitet. Både multikulturalismens og feminismens protest mot autoriteter har sine røtter her.

Aggressive femnister.

Mye gikk deretter galt. Det fargerike fellesskapet har vist at fremmede kulturer slett ikke er så tannlause som Derrida antok. Med dagens aggressive feministers kamp mot mannen er det klart at heller ikke kvinner er nevneverdig svake. Det evinnelige maset om likestilling fostrer krevende kvinner som fremsetter knallharde krav overfor mannen, men påfallende få til seg selv. Overidealiseringen av myke kvinneidealer skaper i lengden en ubalanse i kulturen der sårt tiltrengte maskuline verdier fordamper. Vi trenger en reetablering av respekten for det klassiske mannsidealet.

Propaganda.

I dag er det den kulturradikale eliten som er blitt den rådende «makta» – som selv står for sementeringen av propaganda på en måte som tidvis minner mest om Sovjetsamveldet. Når politiske partier er mest opptatt av å sylte hele grupper ned i økonomiske gaver for å få dem til å stemme på seg ved valget, går tanken til korrupsjonsjeger Eva Jolys ord om at det er langt mer korrupsjon (kjøp av lojalitet) i Norge enn mange vil ha det til.

Norsk kultur raseres.

Sitter man lenge nok og beskuer disse trendene, blir man til slutt forbannet over å se hvorledes norsk kultur raseres bare fordi 68-ere fikk det for seg at de skulle smadre landets historisk ærverdige vinkjeller. Man hakket løs på tradisjoner, religiøse verdier, dannelsesidealet og så nær alt annet man fant i den tusenår gamle kjelleren uten forståelse for konsekvensene. Det multikulturelle prosjekt har radbrekket nasjonens stolthet over å være norsk – nettopp den type identitetsforankring som er viktig å opprettholde i en globalisert tidsalder der differensiering utgjør et uforholdsmessig press på individet, for å sitere sosiolog Zygmunt Bauman. Alt annet enn den kulturelle ryggraden i samfunnet dyrkes, slik professor Sigurd Skirbekk uttrykker det i Nasjonalstaten.

Normoppløsende egoisme.

Er man glad i tradisjonelle norske verdier, blir man straks overfalt av beskyldninger om at man er intolerant, umoderne eller rasistisk. Til og med 17. mai skal helst feires med utenlandske flagg. Fokuset på individuelle rettigheter har banet veien for en normoppløsende egoisme i et samfunn som forakter ord som moral, ansvar og plikter. Den årelange latterliggjøringen av Frp illustrerer godt hvorfor antikkens filosofer fryktet at demokratiet skulle utvikle seg til et mobbens tyranni der brød og sirkus (milliardbevilgninger rett før valget) kjøper majoritetens lojalitet. Hetsen av Frp viser en mangelfull respekt for de stemmeberettigede. Partiet representerer tross alt hver tredje nordmann.

Reaksjon.

Dermed oppstår en reaksjon mot det nåværende borgerskapet – de gamle sosialistene. Forsker Asle Toje beskrev situasjonen tidligere i år i Klassekampen som en kulturkamp mot den kulturelle overklassen. Befolkningen ser handlingslammelse, beslutningsvegring og middelmådighet i et land som dessverre fant nok olje til å finansiere en kunstig forlengelse av det utdaterte velferdssystemet som oppmuntrer til rettigheter, men ikke til arbeidsplikt.

Forfatter Nina Witoszek sier i Verdens Beste Land: Det ikke er islam som truer Norge, men det liberale samfunnets begunstigede – disse kyklopene som kjemper for en multikulturalisme som tilbyr ikke-vestlige innflyttere rollen som sosialklienter istedenfor å behandle dem som borgere, som serverer selvutslettende norsk kultur i en kjedelig hvit saus av toleranse og respekt som bare leder dypere inn i elendigheten.