Menneskelighet. I dag har vi i kirkeåret kommet frem til den klassiske fortellingen om den barmhjertige samaritan fra Lukasevangeliet. Jeg preket over teksten for to år siden – kort tid etter at en hendelse hadde rystet Norge: Den forslåtte Ali Farah ble forlatt av en ambulanse i Sofienbergparken i Oslo.

Den første assosiasjonen jeg fikk var Jesu fortelling om den barmhjertige samaritan. Jeg gikk lenge og tvilte på om det ville øve rettferdighet overfor den faktiske hendelsen å dyrke denne likheten, men til slutt tok jeg sats fra prekestolen og gjenfortalte episoden med evangeliets ord.

Skurker og helter.

Gjenfortellingen var et ekko av sjokket i opinionen over at ambulansesjåfører kunne la et forslått menneske ligge igjen. Min utdeling av roller bekreftet også versjonen som hendelsen i Sofienbergparken fikk i mediene: Ambulansesjåførene var skurkene og innvandrervennene som fikk Farah på legevakten var heltene.

Rollefordelingen var klar, men den var ny: Vi hadde forventet at norske ambulansesjåfører ville hjelpe. I stedet satt anklagene om rasisme løst.

Det norske selvbilde.

Episoden endevendte dette norske selvbildet om at vi alltid er snille og innvandrere alltid trenger hjelp. Den norske snillismen og paternalismen – forkledd som barmhjertighet – ble avkledd. For i Sofienbergparken var det «nordmennene» som gikk forbi, mens «innvandrerne» viste seg som den barmhjertige samaritan. «De andre» ga «oss» en barmhjertighetens lekse.

Hendelsene ga noe vesentlig av lærdommen Jesus ønsket å gi med sin berømte fortelling: De vi forventet var gode, var slett ikke bare gode. Godheten kom fra et annet sted; de andre. Det frelste oss – i alle fall for en stund – fra de enkleste fordommene vi stadig henfaller til.

Rasismedebatt.

De færreste fikk imidlertid slå seg til ro med at ambulansesjåførene var syndebukkene. Ambulansesjåfør Erik Schjenken påsto at Ali Farah hadde stått oppreist og urinert da ambulansen forlot ham. Skurke- og heltebildene fra Sofienbergparken ble satt i nytt lys og Schjenkens versjon utløste en dyptgripende debatt om rasisme i Norge.

Debatten tok av da offeret Farah kastet mer glør på bålet med sin kronikk i Ny Tid – hvor han nådeløst gjorde narr av Schjenkens offerrolle. Med ett lignet ikke ambulansesjåførene like mye på presten og levitten i Jesu fortelling. Farah var ikke bare offeret det var grunn til å ha medfølelse med, og Schenken var ikke bare overgriperen. Sistnevnte var også et offer med rasiststempelet han hadde måttet leve med – selvpåført eller ei.

Utydelige konturer.

Sakte, men sikkert ble svart-hvitt-bildene av aktørene til grå og utydelige konturer av menneskelige trekk vi alle kunne kjenne igjen fra oss selv. Vi fikk se flere sider av vår felles menneskelighet uten at det viktigste ble borte: Den forslåtte må hjelpes – uansett etnisk bakgrunn.

Vår bønn for valgkampen bør være at vi velgere i begrenset grad lar oss besnære av politisk retorikk som bygger på endimensjonale bilder av mennesket. Den tegner mennesket i bare ett bilde – og dyrker det – til det går på vår mangfoldige menneskelighet løs. De endimensjonale bildene tar ikke høyde for menneskets ukrenkelige mangesidighet. De blir avgudsbilder – som holder det hele mennesket nede.

Demoniserende.

Vår tids endimensjonale bilder og demoniserende stereotypier av muslimer er et godt eksempel på dette. Derfor kunne Jesus i dag brukt en muslim i stedet for en samaritan for å fremprovosere den samme reaksjonen hos sine tilhørere som han gjorde i Palestina for 2000 år siden. For var det én gruppe Jesu tilhørere møtte med stor skepsis, var det samaritanerne.

Å se en representant for den demoniserte gruppen iverksette den godheten man trodde sin egen gruppe representerte, var den tankeøvelsen Jesus tvang sine tilhørere inn i med søndagens tekst om den barmhjertige samaritan.

Felles menneskelighet.

I dag er antagelig muslimene de mest demoniserte. De er vår tids samaritanere – rede til å åpenbare vår felles menneskelighet – som sprenger alle de grensene som valgkampens fremmedfiendtlige retorikk setter opp.