Dette er sterkt beklagelig, og skaper uklarhet om dens identitet.

Gruppeutstillingen Kunsthåndverk 09, som arrangeres av Norske kunsthåndverkere og vises på Kunstindustrimuseet i Oslo, gir anledning til å se nærmere på hvor kunsthåndverket står i dag og hvilke idealer og verdier bevegelsen for tiden representerer.

Kunsthåndverket har vært en egen kunstretning i Norge siden 1970-tallet, i grenseland mellom billedkunst og formgivningsfag som design med egne fagorganisasjoner, tidsskrifter og visningssteder, og dessuten egne utdanninger ved kunsthøyskolene i Oslo og Bergen. Men kunsthåndverket er i dag i ferd med å bevege seg bort fra sitt opprinnelige utgangspunkt. Det fremstår i dag uten klar identitet.

Kapitalismekritikk.

En slående side ved arbeidene på utstillingen er at de ikke er orientert mot verdispørsmål eller gjenspeiler et samfunnsengasjement, slik bevegelsen gjorde i utgangspunktet. Kunsthåndverkbevegelsen var markant kapitalismekritisk da den oppsto på midten av 1800-tallet og da den fikk sin renessanse på 1970-tallet. Pionerene innen kunsthåndverket tok sikte på å skape en hverdagsestetikk for et bredt publikum, ved å lage bruksting som kombinerte kunst og håndverk. Kunsthåndverket skulle utvikles og produseres av kunsthåndverkeren selv, uavhengig av det kapitalistiske produksjonssystemet.

Sammenlignet med historiske forgjengere som engelske William Morris, eller norske Konrad Mehus eller Torbjørn Kvasbø, fremstår dagens kunsthåndverkere på utstillingen som skuffende visjonsløse. De fleste av arbeidene oppleves som variasjoner over stilretninger innen kunsthåndverket, som få utenforstående har noe forhold til. Mange av arbeidene betoner dessuten ekspressivitet på en måte som i liten grad er forenlig med det tradisjonelle kunsthåndverkets fokus på sosiale spørsmål.

Utfordrende.

De få funksjonelle gjenstandene på utstillingen fremstår som de mest interessante, nemlig smykkene. Disse åpner et rom for estetisk refleksjon i nære omgivelser, i kontrast til de øvrige, som primært fremstår som museumsgjenstander. Anna Talbots smykkeserie laget av utskårne og lakkerte metallplater, som fremstiller stilisert skog og villdyr, er blant de mest spennende og utfordrende av disse. Disse store halssmykkene minner om tatoveringer og kan brukes til å vekke oppsikt og skape reaksjoner i en rekke sammenhenger.

Smykkene viderefører et ekko av de beste idealene fra kunsthåndverktradisjonen, som i dag har bred appell. Dette er nærmere bestemt bevissthet rundt material og miljøspørsmål, en samfunnskritisk holdning, og «low-tech» håndverksproduksjon.

Dessverre må vi åpenbart vente på en ny generasjon kunsthåndverkere før vi eventuelt får oppleve en fullverdig nytolkning av bevegelsens viktige visjoner.