Kjør barn til andre skoler

Nei til middelmådighet. De fleste er enig i at segregerte skoler er et problem. Når det er 80-90 prosent minoritetsspråklige barn på én skole, treffer barna så vidt etniske nordmenn, og etnisk norske barn får ikke treffe barn med en annen etnisk bakgrunn. Hvordan kan vi skape et flerkulturelt samfunn når man ikke treffes?

Sosial integrasjon

Bussing i seg selv er bare et verktøy for å skape møteplasser mellom innvandrere og nordmenn og folk fra ulike klasser. Vi er for bussing begge veier fordi det vil bidra til sosial integrasjon. Det er en realitet at mange med lav sosial status bor på østkanten og at den privilegerte klassen bor på vestkanten.

For å skape et mangfold og en felleskole må elevene med ulik sosioøkonomisk status, klasser og bakgrunn treffe hverandre. Det hadde vært bra for «hvite» foreldre å se hvilken skole de «svarte» må gå på, ofte med middelmådige lærere som ikke krever noe som helst av barna. Hva er en skole som ikke forventer noe av elevene sine?

Mange norske foreldre er redd for at mange innvandrere fører til disiplinproblemer. Hvorfor er det da slik at de som jobber med nyankommet innvandrerungdom sier at de er de snilleste, høfligste og de som jobber hardest? Er det slik at det er skolen som «ødelegger» barna med usynlige regler, dårlig læringsopplegg og -støtte og små krav til hva som forventes av elever med innvandrerbakgrunn?

Best i klassen?

Hvorfor forventes det ikke at en elev som er født av foreldre med innvandrerbakgrunn kan bli best i klassen? Det skal jo ikke være så vanskelig, sett ut ifra at den norske skolen er ganske middelmådig fra før.

Hvorfor gjøres så lite når drop-out-raten til innvandrere, spesielt gutter, er så høy? Det er tusenvis av gutter som ikke klarer seg på skolen og blir tapere i samfunnet. La oss se realiteten i øynene, og gjøre noe med det! Bussing er et sterkt virkemiddel som ikke alltid virker like godt, men det finnes flere eksempler på at det kan fungere, som for eksempel i Wake Country, North Carolina, der det faktisk førte til at den hvite middelklassen begynte å flytte tilbake fordi skolen ble så bra.

Presterer dårlig

Uten bussing er det uunngåelig med skoler der det er 80-90 prosent minoritetsspråklige barn. Dessverre viser forskning at disse skolene presterer dårligere. Dette skyldes blant annet foreldrenes lave sosioøkonomiske status og lave utdanningsbakgrunn. Men det skyldes også dårlige lærere og utydelig skoleledelse. Vi kan ikke akseptere dette. Vi må få tydelig skoleledelse.

Foreldre med lav utdanning og lite kunnskap om det norske samfunnet er ikke alltid seg nok bevisst hva som skal til for at deres barn skal bli flinkere på skolen eller klare seg i samfunnet. De som vet hva som skal til, velger ofte å flytte vekk. Derfor er det viktig å få flere middelklasseforeldre på banen. De vil kreve at barna deres får et godt tilbud.

Selv vi, som har utdanning og jobb, ville tatt imot tilbudet om bussing hvis vi hadde fått det. Ikke så mye fordi vi tror barna blir mye flinkere på skolen, som fordi vi ønsker at de skal treffe hvite barn, som de ellers ikke treffer i sin hverdag. For å forandre holdninger må man treffe hverandre, være i daglig samspill, og det må ikke være slik at man er i mindretall.

Innblikk i en annen verden

Det bør være maksimalt 60 prosent elever med minoritetsbakgrunn i én skole. Når andelen blir høyere er det vanskelig for partene å lære av hverandre. Det er viktig å lære seg norsk språk og kultur. Hvordan kan man lære det uten å treffe etnisk norske barn? Bli venner med dem, leke med dem daglig, om enn det bare skjer når de er på skolen. Ofte er små barn bare sammen mens de er på skolen likevel. En skolekrets er stor, og sjansen for at to naboer blir venner er til stede, men sjansen for at du blir bestevenner med en som bor på andre siden er nesten like stor. Derfor faller argumentet om at barn skal ha venner i nærheten av der de bor vekk. Et innblikk i en annen verden er verdifull for alle. Det kan gi håp for barn fra «fattige» familier. Og de som har det bra, kan verdsette mer det de har.

Utjevner forskjeller

Så istedenfor å se på kostnaden bak et slikt tiltak, må vi se om vi har et valg. Hvor lang tid tar det før skolen blir god nok for alle barn? Hvordan kan de sosiale forskjellene bli utjevnet når ingen stiller krav til skolen, og jobber bevisst med å få det til. Vi er desperate for endring. Raskt. Vi ser at mange politikere har mange gode intensjoner og forslag som vi er enig i. Men vi kan ikke se på at samfunnet deles i forhold til klasse, og at forskjellene mellom rike og fattige blir større.

La oss heller kalle det utveksling, som har en mer positiv betydning. La elever kjøres til en skole på en annen side av byen i to måneder av gangen. Begge veier. Øk antallet slik at det blir 40-50 prosent minoritetsspråklige på hver skole. La lærerne takle den utfordringen. Da kan man se om problemet ligger hos foreldrene og barna eller hos skolen. På noen områder vil man alltid kreve politisk intervensjon. Problemet med delte skoler er for stort til å overlate det til foreldre og elever!