Asylsøker. Jeg har skjult en tidligere asylsøker, et barn på 13 år som måtte flykte fra sitt hjemland og en far som hadde bestemt seg for å gifte bort datteren. I dag er hun en ung kvinne på 23 år fremdeles på flukt, nå i sitt hjemland etter utvisning fra Norge.

Kortvarig trygghet.

Saima kom til Norge for ti år siden. Hun kom til et land som hun trodde hun ville føle seg trygg i. Dette varte bare noen få måneder. Da kom avslaget på asylsøknaden.

Hun hadde ikke søkt asyl før hun kom hit. Hun kom på turistvisum for å komme seg fort vekk fra en far som hadde planene klare for hennes liv. Jenta trengte beskyttelse, men det kunne hun ikke si da hun kom. Da hadde hun blitt utvist med en gang. Det kalles innvandringspolitiske hensyn.

Vilje og styrke.

Jeg var og er en av dem som kjempet for Saima fra hun var 15 år. Det ble ordnet med skolegang for henne. Hun kvitterte med et vitnemål med de beste karakterer fra videregående. Den viljen og styrken vi opplevde hos Saima ga meg mot til å stå på videre. Lærerne fortalte om en usedvanlig moden og begavet ung jente, som raskt lærte seg norsk flytende. Hennes store drøm var videre studier på universitet.

Men drømmen hennes brast en dag. Politiet kom, og utvisningsvedtaket ble effektuert øyeblikkelig. Saima ble sendt tilbake.

På flukt fra far.

Hverdagen til Saima i dag er et liv på flukt – fra faren – i frykt for at han vil finne henne. I tillegg vil ikke myndighetene godkjenne hennes skolepapirer fra Norge.

Utdanning for Saima i andre land er også umuliggjort. Det er ikke samsvar med skolepapirer og hennes pass. Hun har ikke vært registrert i Norge, og dermed stilles hennes resultater fra Norge i tvil.

Saimas tid i Norge og hennes liv på flukt, nå i Pakistan, handler også om en tøff ensomhet. Også i dag er sosiale sammenhenger vanskelig på grunn av hennes omstreifertilværelse.

Hun er en pakistansknorsk ungdom helt rotløs i sitt hjemland. Hvor er det blitt av drømmen hennes, drømmen om et fritt liv med egne valg? For nordmenn er det en selvfølge.

Trengte beskyttelse.

Hva har jeg gjort mot et barn i en så viktig fase av hennes liv? Konsekvensene av våre handlinger er ikke bestandig lett å forutse. Det hadde vært det enkleste å lukke øynene for det som angikk Saima, både den gang hun trengte beskyttelse i Norge og nå, når hun er så langt unna. Og det er jo ulovlig, det jeg har gjort. Så hvorfor ikke gi opp kampen mot et byråkrati som bare har gjort det som ble pålagt? Det er tre år er siden Saima ble sendt tilbake. Jeg kan bare ikke slutte å håpe at hun skal få gjennomført drømmen sin.

Et offer.

Hva kan vi gjøre, og hvordan kan vi gjøre bot for det vi har påført Saima av smerter? Hun er et offer for de voksnes handlinger. Hun har aldri gjort annet enn det beste, uansett hvilke forhold hun har levd under. Det eneste Saima ønsker, er å få studere. Kan det være en mulighet for henne når vi ser hvilke konsekvenser utvisningsvedtaket – og vår beskyttelse – har påført henne til å gi henne de årene med skole så hun kan bli fri?

Dersom Saima får en mulighet til å fullføre en utdannelse i Norge, vil hun ha mye større sjanser til å slippe fri fra farens krav om ekteskap. Hun vil bli økonomisk uavhengig og kunne skaffe seg et selvstendig liv.

En bønn.

Vi garanterer: Hun vil aldri ligge det norske samfunn til byrde, til det har hun for mange venner i Norge. Dette er en bønn fra Saima og alle hennes medhjelpere.

Jeg ser opp på stjernene hver kveld og sender en tanke til Saima. Gjør du også det, så blir vi flere. Gode tanker gir kraft, kjenner ingen grenser og er helt lovlig.

*

Radiodokumentaren «Hva skjedde med Saima» sendes på NRK P2 lørdag og søndag.