I Aftenposten 30. september trekker utenriksredaktør Kjell Dragnes opp et interessant perspektiv i sin kommentar Krigerne iblant oss til forsvarsminister Strøm-Erichsens uttalelse om at vi ikke ønsker noen krigerkultur her til lands.

Som Dragnes påpeker, må det nødvendigvis få en konsekvens for organisasjonskulturen når Forsvaret omdannes i halvprofesjonell retning som følge av at politikerne nå bruker det på en annen måte enn da det utelukkende var et nødvergeinstrument på norsk jord. Forsvarsministerens uttalelse er forståelig nok, hun ønsker ingen krigerkultur i ordets mest negative forstand. Det gjør knapt noen.

Profesjon.

Men Dragnes’ poeng er samtidig helt riktig – en profesjonskultur kan ikke besluttes politisk. Den er først og fremst en konsekvens av hva profesjonens utøvere gjør og er. Når Forsvaret brukes langt utenfor Norge i operasjoner som ikke fremstår som direkte og umiddelbart knyttet til vår nasjonale eksistens, må nødvendigvis moral- og motivasjonsbæreren i de avdelinger som sendes ut være noe annet enn tanken på frihet og fedreland.

Da duger bare det som alltid har vært kjennetegnet på militære avdelinger som skal sendes i kamp også for annet enn det helt eksistensielle, nemlig lojaliteten til oppdraget, til kameratene, til avdelingens renommé og tradisjon.

Krigerkultur i positiv forstand betyr i praksis uvilje mot å svikte sine medsoldater og i siste instans seg selv og sitt eget selvbilde, uavhengig av om det skjer i Norge eller i Afghanistan. Uten det er en militær avdeling i vår tid verdiløs.

Vil politikerne målet – et forsvar som kan brukes utenfor Norge – må de derfor også akseptere middelet: Et forsvar som gradvis utvikler en militær profesjonsidentitet. Det er både legitimt og nødvendig. Fornekter man dette og forbyr den militære profesjonskulturens tradisjonelle ytringsformer – militære ritualer knyttet til avdelingens historie, til minnet om dens falne, til den enkeltes forpliktelse overfor kollektivet – ødelegger man derfor ikke bare det nye forsvarets moralske fiber og brukbarhet.

Man tvinger i tillegg de kulturelle uttrykk som uansett vil utvikle seg under jorden, og oppmuntrer i stedet krigerkulturens utvekster. Da blir det mer Moland & French.