Avvik fra forutsetningene. Artikkelen tar for seg de fem siste arkitektkonkurransene i Oslo, som har det til felles at det foreligger store protester fra de ikke premierte i etterkant. Ett av problemene er uklare programmer og premierte avvik fra forutsetningene. Bare helt entydige spørsmål gjør det mulig å evaluere svarene. Dette kan bare unngås ved å sette ned tempoet i prosessen.
De siste årene er det avholdt fem arkitektkonkurranser i Oslo. De har det til felles at Norske Arkitekters Landsforbund har vært negative i utgangspunktet, og protestene haglet i etterkant av avgjørelsen – både når det gjelder vinnerprosjektenes avvik fra forutsetningene og uklarheter i konkurranseprogrammet. Først ut var Statsbygg på Vestbanen, så kom Bjørvika, deretter den nye Holmenkollbakken og til sist Munch/Stenersen-museet. Bare Deichmanske i Bjørvika er kommet helskinnet fra det – foreløpig. Og aller sist; Nasjonalmuseet i en ny runde på Vestbanen.
Vestbanen I
Til konkurransen på Vestbanen inviterte Statsbygg fire internasjonale såkalte «starchitects» til honorert deltagelse. Programmet ble utarbeidet av byråkratene i Statsbygg og et par «ikke praktiserende» arkitekter med et overdimensjonert byggevolum.
Den eneste prosjekterende arkitekt i juryen, professor Hans Kollhoff fra Berlin, trakk seg tidlig i prosessen med begrunnelsen at dette kom til å bære helt galt av sted. Vinnerprosjektet, som hundre organiserte medlemmer av Oslo Arkitektforening tok avstand fra, måtte da også endre konsept, til protest fra de andre deltagerne som mente dette ble noe helt annet enn det juryen hadde plukket ut som det beste svaret. Skandalen var fullkommen da det ble avslørt at vinneren «the starchitects» Rem Kolhaas fra Nederland, knapt hadde vært i Oslo, og at det var hans assistent som sto bak utformingen. Annenpremievinneren, Norman Foster fra London, mente det nå var han som burde overta. Det hele var blitt så pinlig at Oslo kommune kansellerte prosjektet og solgte tomten tilbake til Statsbygg. Vestbanens siste dagsaktuelle «skjebne» tar vi til slutt, om programuklarheter for det nye Nasjonalmuseet.
Bjørvika
Den utlyste konkurransen om utformingen av Bjørvika, mellom det som het Nyland Allé og NSBs sporområde, hadde som sin programvisjon såkalt «bærekraftig byutvikling». I klartekst betyr dette energiøkonomisering i bruk av byggematerialer, drift og vedlikehold.
Et lavt energibruk var da også begrunnelsen for juryens valg av det omstridte vinnerprosjektet Barcode. Realiseringen av PwC-bygget ble eksempel på det stikk motsatte av programvisjonen, et energisluk – som en av de andre deltagerne tok opp i diverse artikler i fagpressen. Barcode-prosjektet er nå nær realisert, og kan komme til stå som et monument over feilslått byutvikling.
Holmenkollbakken
Dette var en helt åpen internasjonal arkitektkonkurranse, hvor vinnerprosjektet nok i utgangspunktet fascinerte oss, men ikke hadde lest programmet. Vi mente ellers at det gamle anlegget kvalifiserte som et ikon for Oslo og burde rehabiliteres som normalbakke, og at et ny storbakke erstatte det gamle Midtstue-anlegget. Det ville også gi en klimagevinst relatert til tåkehavet over Holmenkollen. Vi forstår imidlertid de andre premierte og innkjøpte arkitektene, som høylytt har protestert på den programmerte forutsetning; at iallfall det gamle symbolsterke tårnet i hovedsak skulle bli stående.
Det nye anlegge er også blitt et pengesluk som vi fortsatt ikke ser noen ende på.
Hadde juryen fulgt sitt program, først og fremst initiert av Riksantikvarens råd om delvis bevaring, kunne de 600 millionene som nå er overskredet til 1,8 milliarder – for å kunne hoppe fem meter lengre enn i den gamle – ha vært disponert litt annerledes. Byrådets forsikring om at dette ikke vil gå ut over andre poster i kommunalbudsjettet, er en kuriøs matematisk manøver tilpasset de aller dummeste av oss.
Denne konkurransen er kanskje den mest tvilsomme som prosess. HAV Eiendom, et datterselskap av Oslo Havn KF, utlyste som tomteeiere to arkitektkonkurranser som forutsatte at både Deichmanske og Munch-museet skal flytte til Bjørvika, før dette er klarert politisk.
Invitasjonen var også så klønete utformet at den endte i Per Egil Hegges spalte under tittelen «Gripende grep» fordi grep – en svært sliten term – gikk igjen i hver eneste setning. HAV måtte da også slukøret trekke innbydelsen. Likevel ble de satt på jobben da flyttingen endelig ble vedtatt. Konkurransen ble gjennomført, dessverre med et nytt syltynt program, som i ettertid har ekskludert mange kompetente prosjekter blant de 20 inviterte. Programmet burde vært mer presist. Først i ettertid får deltagerne vite at prosjekter vest for Paulsen-kaia, ville bli ekskludert som vinnerprosjekt.
Protestene hagler også mot vinnerprosjektet Lambda fra kompetente faglige ståsteder. Oslo byes vel har foreslått en kvalitetssikring ved at man oppnevner en ny jury som evaluerer de samme forslagene. Dette støttes av KrF i bystyret, mens Arbeiderpartiet går enda lengre og vil utlyse en helt ny konkurranse. Dagsaktuell er protesten fra den premierte Prince-Ramus fra New York, som mener at konkurransen avviker fra internasjonale regler og at en ny jury bør overprøve resultatet.
Vestbanen II
Da er vi ved veis ende; med de nylig innleverte forslagene til et Nasjonalmuseum på Vestbanen. Her som i de andre eksemplene, er programmet upresist, og derfor en bekymringsfull evaluering. Det burde selvsagt vært avklaret, på lik linje med det absolutte kravet om at Vestbanebygningen skal bli stående, at man enten skal eller ikke skal inkorporere et kontorbygg i museumskomplekset. Nå er protestene igjen massive blant dem som ikke kom på pallen.
Akselererende tempo
De fem konkurransene har det til felles at de er gjennomført i akselererende tempo – med Munch-museet og Vestbanen II som klare «prisvinnere».
Dette har først og fremst gått ut over et profesjonelt utformet program – hvor alle uklarheter er fjernet. Bare helt entydige spørsmål gjør det mulig å evaluere svarene.
