FOTO: Evensen, Jon Petter

Helle Aarnes’ bok Tyskerjentene har fått bred pressedekning. Historien vi aldri ble fortalt, er undertittelen. Den stemmer ikke. Gjennom årene er det kommet en jevn strøm av bøker med tilsvarende agenda. Aarnes’ bok er enda et bidrag i serien av oppreisningskampanjer som har erobret massemediene med tåredryppende historier.

Jeg har lest om Yngvild, Else og Ellen. Tyskerbruder, fordømt for sin kjærlighet. Historiene gir inntrykk, 60 år senere kan vi alle bli opprørt. For hva var forbrytelsen? De ble forelsket og fulgte sin kjærlighet. Må jeg minne om følgende: Det var krig. De giftet seg med tyske okkupasjonssoldater. Og den gang som nå er landssvik betegnelsen på å gå fiendens ærend, på å svikte sitt land og sitt folk i krig.

Ingen anger.

60 år er gått. Det er tid for å glemme. Tilgi. Forsone. Men forutsetningen for tilgivelse er anger. Og er det noe vil ikke finner hos disse kvinnene, er det anger. Det er lett å tilgi på vegne av andre. Men har vi rett til det? Tilgi, på vegne av ofre som ikke lenger er blant oss? «Hvorfor har vi aldri tatt et oppgjør med oppgjøret,» spør forfatteren retorisk. Indirekte sier hun: Ikke bare er det tid for tilgivelse, det er tid for oppreisning. Rollene byttes, tyskerkvinnene bærer ofrenes ansikt.

Ingen av kvinnene fornemmer sitt svik. De viser ingen anger eller avstandtagen. De er forurettet, bitre, urettferdig behandlet. De har antatt ofrenes rolle. Som enkeltskjebner er reaksjonene forståelige. Men om vi ikke trenger anger, trenger vi erkjennelsen av svik.

Historieløst.

Vi får ikke vite hva kvinnene står for i dag. Deres skjebne er lenket til historien, likevel fremstår de historieløse i sitt kontekstuelle vakuum. Tyskerjentene var kjekke norske jenter som forelsket seg i kjekke tyske soldater – og fikk barn. De ble straffet for sin kjærlighets skyld, ofre for seierherrenes historieskrivning. Vi leser mellom linjene: Hvis tyskerne hadde vunnet krigen, ville motstandsfolkene vært historiens forbrytere i dag.

Nazismen er glemt.

Hvilket menneskesyn forfektes? Hvilket verdigrunnlag? I kvasihumanismen og relativismens navn fratas landssvikerne selve den moralske evnen. Hva vil de nye historieskriverne med oppreisningskampanjene? Revurdere moralbegrepene? Anvende nåtidens målestokk på datidens handlinger? Renvaske en flik av menneskehetens største forbrytelse? Hva mangler i dette endimensjonale historiesynet? Jo, nazismen er fjernet. Det snakkes om vinnere og tapere. Men nazismen er glemt. Holocaust glemt. Slik Else føyser unna drapet på seks millioner jøder: «Jeg tror heller ikke den alminnelige tyske soldaten visste om disse greiene.»

Valgte side.

Alle unntatt ofrene hadde et valg. Alle andre måtte velge side. Og det fantes bare to. Tyskerbrudene, frontkjemperne, brakkebaronene. Alle traff de sine valg, selv om omstendighetene var forskjellige. Å unndra seg kunnskap fritar ikke for ansvar. 17-18 åringer måtte velge. Og alle visste noe. De så uniformene og geværene, fangene og leirene, de visste hva en angiver var. De som gikk i tyskernes tjeneste traff sine valg. Om det var ideologien, uniformen eller den kjekke soldaten kan være det samme. Og vi rettferdighetssøkende nåtidsmennesker kan analysere psykologiske motiver og sosiale aspekter så mye vi vil.

Men vi kan ikke frata noe menneske ansvaret for de moralske valg livet krever. Den ufravikelige plikten til å velge. Og den like ufravikelige plikten til å bære konsekvensene av våre valg.

Forsone, ja. Glemme, nei. Oppreise, nei. 60 år spiller ingen rolle. Vi skal ikke godta en tidsrelativ historieskrivning som forfekter tilfeldighetenes moral. Det var ikke loddtrekning som skilte tyskerbrudene fra kvinnene i Ravensbrück. På Grini var det fanger og voktere. Det var ikke tilfeldig hvem som var hvem.

De virkelige ofrene.

Bare de som gjennomlevde nazismens helvete har moralsk rett til å ta ordet tilgivelse i sin munn. Og bare hvis vi uinnskrenket og uten kompromiss opprettholder de virkelige ofrenes verdighet, kan historien bli et vern mot fremtidig likegyldighet og bestialitet.