Færre barnefødsler. Politikken må trekke konsekvensene av at det å føde og oppdra barn, er helt fundamentalt for samfunnets fremtid. I Norge er vi heldigvis kommet et godt stykke i den retning. Men antallet barn som lever i fattigdom stiger. Og det fødes færre barn enn det som trengs for at hver generasjon skal bli like stor som den forrige. Når prognosene likevel viser økt folketall, skyldes det innvandring, og at folk flest lever lenger enn før. Men at det blir mange flere eldre, gjør det jo ikke mindre viktig at det blir mange nok yngre, og at foreldrene får gode muligheter for å gi dem en god barndom. I mange tilfelle gjør politikken det stikk motsatte av dette.

Motvirker valgfrihet

Valgfrihet og rettferdighet må prege familiepolitikken som annen politikk. Men nettopp derfor er det påfallende at rødgrønn politikk i virkeligheten motvirker valgfrihet, ved å nekte kvinner som føder barn tidlig en støtte som det er en selvfølge at andre får. Rettferdig kan man ikke kalle det. At det utdyper fattigdom, er hevet over tvil.

Norge ligger heldigvis foran andre når det gjelder å gi de fleste mødre støtte til å være hjemme med sine nyfødte – men noen holdes utenfor. De som har hatt arbeidsinntekt i seks måneder før fødselen, får tilfredsstillende støtte etter fødselen. For studenter og næringsdrivende utvikles det mindre gode ordninger. Og noen får nesten ingen ting. De rødgrønne sier at «alle skal med», men praksis setter et «ikke» foran «alle». Man passer på at ikke alle mødre får en god ordning.

De foreldrepengene som de fleste mødrene får ved fødsel, følger heldigvis lønnsutviklingen, med en øvre grense på seks ganger grunnbeløpet i folketrygden. Dessuten inneholder den rødgrønne regjeringens forslag til statsbudsjett for 2010 noen ytterligere forbedringer. Den maksimale summen i foreldrepenger ved fødsel går opp fra 356684 kroner til 386830 kroner, det vil si med 8,5 prosent. I tillegg kommer feriepenger.

Ikke alle skal med.

Desto merkeligere er det at støtten til de fattigste mødrene – som ikke har hatt arbeidsinntekt i de siste seks månedene før fødselen – går ned i realverdi fra i år til neste år. For dem – de fattigste som ofte også er de yngste – blir kronebeløpet stående uforandret, uten noen kompensasjon for økte levekostnader. Forskjellen mellom de dårligst stilte og de best stilte, blir enda større. Ikke alle skal med!

Med dette vil den rødgrønne regjeringen oppnå at den minste støtten ved fødsel går ned fra litt under 10 prosent av det som de best stilte får, til litt under ni prosent av den maksimale støtten. Og når grunnbeløpet i folketrygden blir økt neste år, vil maksimumsbeløpet for fødselspenger stige tilsvarende, mens de fattigste ikke får noen forbedring. Regelverket betyr at forskjellen mellom de best stilte og de fattigste, blir enda større i løpet av 2010.

Flere aborter

Forskning har vist at den harde diskrimineringen mot de fattigste gravide fører til aborter. Fattige gravide orker ikke å bære frem et barn til langt dårligere kår enn andre barn får. Politikken har beveget seg bort fra det som de fleste tenkte da man heldigvis innførte selvbestemt abort i 1978: Samtidig med valgfrihet for den gravide, måtte man legge vilkårene til rette for at vanskeligstilte gravide selv kunne velge å bære frem barnet. Nå er det glemt, og aborttallene er skremmende høye. Når støttesystemet fører til at senere fødsel gir sterkt økt støtte, virker det mer enn sannsynlig at det også fører til at mange venter med graviditet. Det er vanskelig å forstå hvorledes de rødgrønne kan se bort fra at dette motvirker målet at «folk skal få barn når de vil ha barn».

Men dette bekrefter Thorbjørn Jaglands ord om velferdsstaten: «De som ikke har sterke organisasjoner og interesser bak seg, får sjelden servering» (Aftenposten 25. september). De fattigste mødrene har ingen mektig organisasjon bak seg. Derfor får de mindre enn lite.

Urettferdig fordeling

Undertegnede vil ikke anbefale noen enda raskere økning av statens utgifter. Men grovt urettferdig fordeling av skattepengene, må det reageres mot. For eksempel: Hvorfor skal svære summer rulle til pensjoner til fullt arbeidsføre 62-åringer, i stedet for å bli brukt til blant andre vanskeligstilte gravide? Vår velferdsstat må legge større vekt på sosiale behov, og mindre på pressgruppers makt til nærsynt sikring av egne interesser.