Vold mot menn. Krisesentersekretariatets Tove Smaadahl mener at mangel på empiri om vold mot menn er et argument mot et kjønnsnøytralt krisesentertilbud. Høyre støttet en krisesenterlov som likestiller menn og kvinner. Hadde man tidligere fulgt Smaadahls «empiritilnærming» i forhold til kvinner ville man ikke hatt det tilbudet man har til dem i dag. «Vi vet ikke nok» er velbrukt som argument for å ikke gjøre noe.

I debatter om prostituerte, voldtektsutsatte eller spiseforstyrrelser har jeg møtt det samme. Flere forkjempere for kvinners rettigheter har virket komplett uinteressert i finne ut hvordan mannlige utsatte har det. Har det noe med hevdvunne posisjoner i debatter og på budsjettposter å gjøre, kanskje?

Krevende.

Vold skjer mot mennesker, ikke kjønn. Krisesenterloven presiserer at menn og kvinners tilbud skal være fysisk adskilt. Det blir krevende. Smaadahls argument mot felles tilbud er at kvinner generelt er redde for å møte menn enten de er utsatte eller ansatte på krisesenteret. Smaadahl seiler under falskt flagg og det minner mer om gammelfeministisk ideologi enn om enkeltmennesker. Intet har vi hørt om hvordan voldsutsatte lesbiske kvinner skal forholde seg til å møte andre kvinner eller at flere av landets krisesentra er langt mer nyanserte i sitt syn.

Smaadahls lange innsats fortjener respekt, teknikkene hun bruker overfor annerledestenkende ikke. Da jeg i mediene ble presentert som nytt styremedlem i Norsk Krisesenterforbund presterte eksempelvis Smaadahl å sende ut en pressemelding bak min rygg med tittelen «Dahl vil spille russisk rulett med kvinners liv» til en kollega uten noen gang å sjekke nærmere hva Norsk Krisesenterforbund og jeg mente.

Negativt.

Når man ser deler av den feministiske bevegelsen i andre land som Smaadahl deler grunnsyn med, var kanskje ikke annet å vente. Den samme bevegelsen støter antageligvis også på grunn av sin væremåte, fra seg potensielle støttespillere og bidrar til dels å skape mer negative holdninger til kvinner.

Det burde bekymre flere.