Først til Myrbråtens utilbørlige angrep på publikum."For publikum kommer, i allfall de tradisjonstro gråparykkene", skriver hun. Slik latterliggjøres en hel publikumsgruppe – underforstått, de er gamle og har dårlig smak, de vet ikke bedre. For man må gå ut fra at Myrbråten med det nedsettende uttrykket "gråparykkene" mener den noe eldre del av publikum? Gjelder dette alle mennesker over en viss alder? Fra krigsveteraner til de grånende barrikadestormerne, 68-erne? Fortjener virkelig denne gruppen slik forakt fra en teateranmelder som skal være lesernes guide og rådgiver? (Dersom Myrbråten virkelig mener folk med parykk, så erklærer vi her og nå at folk med parykker i alle regnbuens farger, er velkommen på DNS!)Videre kaster hun ut en udokumentert og fullstendig feilaktig påstand "Unge og studenter har forlengst rømt fra Den Nationale Scene". Sannheten er at repertoarvalg og målgruppetenkning, parret med et sterkt fokus på og kontakt med studentmiljøene i Bergen, har økt antallet solgte studentbilletter fra 8.526 i 2007 til 11.732 i 2008, altså en substansiell økning på 3206 studentbilletter i løpet av undertegnedes første år som sjef. Vi opplever stor stor studenttilstrømming til DNS også i 2009.

Så til hovedsaken.

Myrbråtens selvavslørende og kunnskapsløse forsøk på å kritisere en forestilling jeg har vondt for å tro at hun har sett. Hun starter med å kalle den en klassiker, dette er i vanlig oppfatning et positivt ladet begrep om et skuespill som har tålt tidens tann og gjentatte oppførelser gjennom årene. Hun fortsetter med; «Forestillingen er som en lang episode av Mot i brøstet, med en hissigpropp i sentrum og noen tullinger som surrer rundt.» En oppsiktsvekkende sammenligning mellom en hastig skrevet episode i en sitcom og – i Myrbråtens ord - «en klassiker», altså en velskrevet komedie som hører til kategorien well-made play. Man kan bli rent befippet over at en teaterkritiker i Aftenposten uttrykker seg så pass vulgært og med så lite analytisk evne om – ja, en klassiker.Myrbråten påstår at "Jan Herwitz" først og fremst handler om rivalisering mellom byer, og hun blander sammen oppgjør mellom fotballens casuals og en fylkesordførers ønske om penger og ressurser til sin landsdel. Dette vitner om at hun ikke har forstått stykkets handling. Setningen; "Rivalisering mellom øst og vest er også sentralt i Jan Herwitz" trekker en slutning som er direkte feil. Emnet berøres såvidt, men er på ingen måte sentralt. Hun fortsetter med «Stykket handler kort fortalt om den stolte kjøpmannen Jan Herwitz...» Her må jeg få lov å påpeke at Jan Herwitz møter vi kun som ett portrett på veggen, Det er hans sønn, kjøpmann Herwitz' skjebne og hans følelse av handelsbyens manglende forståelse for farens verk som er det sentrale handlingselementet eller konflikten i komedien. Dette ser ut til å ha gått anmelderen hus forbi...

- Bombastisk feilkategorisering

Man må også kunne forvente av en anmelder i kulturavisen Aftenposten at hun evner å holde begrepene og genrene fra hverandre. Hun omtaler "Jan Herwitz" som et «Klassisk kostymedrama på alle mulige måter.» Dette er bombastisk feilkategorisering av en komedie innen genren stilkomedie. Dersom vi som produserer stykkene skulle forholdt oss like lemfeldig og omtrentlig til stil og tid, epoker og genre som anmelderen her gjør, så ville resultatet se merkelig ut, og hadde fortjent slakt i både denne og andre aviser. Og her er vi vel ved sakens kjerne. Dersom vi som teaterfolk og vårt publikum skal ha noen nytte av teaterkritikk, ut over å høre hva en og annen tilfeldig person som skriver i avisen, syns eller ikke syns, liker eller ikke liker, så må vi sette krav til anmelderens kunnskapsnivå. Vi kan ikke finne oss i at vårt arbeid blir vurdert av mennesker som ikke er i nærheten av å stille de samme profesjonelle krav til sitt virke, som vi gjør til vårt.Like før den flåsete sluttsetningen, kommer et utsagn som kan virke som det reneste volapyk. Det kunne være artig å få Aftenpostens egen Per Egil Hegge til å gjennomgå denne setningen i sin utmerkede språkspalte: Det er "alltid viktig å passe seg for å ende opp som Jan Herwitz, snarere enn at han tar bergenserne på kornet som Hjelmeland hevder."