FOTO: Christiansen Per A

Under tittelen «Boikott av fri tenkning» i Aftenposten 8. november forsøker Knut Olav Åmås å argumentere for mer kulturelt og akademisk samarbeid med staten Israel. Hvordan kan Åmås snakke om den grunnleggende viktighet av frihet, åpenhet og uavhengighet som prinsipp uten å reflektere over at staten Israel okkuperer fire millioner mennesker mot internasjonal lov? Erkjenner ikke Åmås Israel som okkupasjonsmakt? Det er lett å sitte i Oslo å kritisere og henge ut folk, men har Åmås vært der nede?

Jeg har reist til Vestbredden via Israel 17 ganger.

Jeg er ikke motstander av dialog slik Åmås forsøker å fremstille meg. Tvert imot.

Støttet boikotten.

Jeg har brukt syv år av mitt liv for å gi palestinerne et rom der de kan utøve fri tanke og ytring. Jeg har etablert et internasjonalt kunstakademi i Ramallah (IAAP) med fireårig bachelorgrad i samarbeid med Kunsthøgskolen i Oslo og Utenriksdepartementet. Jeg har også vært med på å tilrettelegge samarbeid mellom israelske og palestinske institusjoner og akademikere. Vi måtte dessverre innstille samarbeidet med israelske institusjoner og offisielt gå ut med en boikottholdning etter Gaza-massakrene for å markere avstand til institusjoner som er statsstøttet. De israelske kunstinstitusjonene som IAAP offisielt samarbeidet med, mente selv at dette var på sin plass, og støttet boikotten.

Åmås nevner Beate Petersens artikkel som sto i siste nummer av Billedkunst (nr. 6/2009), der jeg har uttalt meg om en situasjon hvor en norsk kuratorgruppe har vært i Israel.

Folkemord.

Gruppen er betalt av det israelske utenriksdepartementet for å finne kunstnerne i Israel, for så å stille disse ut i Oslo. Dette synes jeg er meget problematisk. Det å motta penger fra en stat som i det ene øyeblikket driver folkemord, og i det andre skal promotere sine kunstnere for å bedre på omdømmet, er moralsk forkastelig. Det offisielle statsstøttede samarbeidet mellom norske og israelske kunstnere er også en offisiell anerkjennelse av okkupasjonspolitikken. Det «uoffisielle» samarbeidet med de israelske opposisjonelle som vi i Ramallah har jobbet med har jeg ikke noen problemer med, ei heller problemer med dialog med de andre kritiske røstene innad i Israel.

Jeg oppfordrer til etisk ansvar når det gjelder:

• kultursamarbeid og annet samarbeid med representanter for staten Israels kunst- og kulturinstitusjoner
• utveksling av gjesteforelesere, gjesteutstillere og andre kulturarbeidere fra slike institusjoner
• tildeling av stipend og forskningsmidler til representanter for slike institusjoner
• deltagelse på kulturelle arrangementer i Israel hvor slike institusjoner er representert

Offerets side.

Argumentasjonen er enkel og budskapet gir mening.

Ikke ta overgriperens side men offerets. Ikke premiér en stat som brutalt har ødelagt et folk med en okkupasjon som har vart i over 42 år. Tiden er overmoden for å presse staten Israel fra alle hold for å avslutte okkupasjonen, bygging av ulovlige bosettinger, folkemord, annektering av land, og brudd på mange FN-resolusjoner (listen er lang). Det er i disse dager 20-års markering for fallet av muren i Berlin. «Skammens mur» er nå bygget av Israel, men inne på palestinsk område.

Opinionsdanning i Israel.

Det er tid for det israelske miljø innen kultur og akademia å arbeide med opinionsdanning i Israel mot okkupasjonen og for en fredsavtale. Om det er en tostatsløsning eller enstatsløsning gjenstår å se med tiden.

Ved å boikotte de statsstøttede institusjoner/organisasjoner blir det lagt et større press på disse miljøene i Israel til å arbeide aktivt og til å ta avstand fra okkupasjonen. En god venn forteller deg når du gjør noe galt, en dårlig venn later som ingenting og lar det fortsette.

Vi boikottet Sør-Afrika for å få slutt på apartheid. Boikott Israel for å få slutt på okkupasjonen.