IP-nummerets betydning. Hva lagres? Det er en viktig presisering at det bare er teknisk informasjon som lagres. Innhold lagres ikke. Dette innebærer at e-poster, nettsurfing, nedlasting og deling av filer kan skje i like rikt monn som i dag. Det vil heller ikke være snakk om lagring i den forstand at politiet på et senere tidspunkt kan hente ut en logg over all aktivitet for deretter å kontrollere om vedkommende har gjort noe galt. Lovlig aktivitet vies med andre ord ikke oppmerksomhet.

Politiets muligheter.

Argumentene omkring datalagringsdirektivet knyttes ofte til politiets etterforskning av de alvorligste sakene, som terrorhandlinger og organisert kriminalitet. I disse sakene kan politiet gis sanntidstilgang til innholdet etter reglene om avlytting. For at politiet skal kunne iverksette denne type tiltak, kreves det normalt mistanke om lovbrudd med en strafferamme på ti år. Dette gjelder også ved mistanke om konkrete overgrep mot barn. Derimot er det en stor forskjell i bekjempelse av organisert kriminalitet enn av straffbare handlinger mot barn.

Der man ved annen alvorlig kriminalitet kan velge å se gjennom fingrene ved mindre lovovertredelser fordi man ønsker avdekke det kriminelle nettverket, kan ikke denne fremgangsmåten benyttes ved overgrep mot barn.

Sitter politiet med opplysninger knyttet til overgrep, plikter de å gripe inn. Med de lave strafferammene knyttet til Internett-relaterte seksuelle overgrep, utløses sjelden muligheten for avlytting. Kartlegging av Internett-abonnementet knyttet til det straffbare forholdet, er omtrent politiets eneste mulighet slik situasjonen er i dag.

Aksjoner mot overgrepsfiler.

Overgriperne av barn bruker ulike fildelingssystemer. I inngripen mot dette må politiet få kjennskap til det straffbare forholdet, kartleggingen på nett må være dokumenterbar, og at overgriperne må dele materialet. Det er ikke abonnementet som knyttes til innholdet, men omvendt. Paradokset nå er at andre land etablerer straffesaker mot personer som laster ned overgrepsfiler fra norske kriminelle.

Der hvor besitteren tas i andre land, finner vi ikke den som står bak spredningen fra Norge. Overført til narkotikaforbrytelser vil den som kjøper dopet straffes, ikke den som selger.

Ulovlig adferd.

I analysene av de ulike manipulasjonsmekanismer i overgrep mot barn finner vi nettets mulighet for anonymitet som vår største utfordring. I dag kan alle opprette sin egen e-postadresse, som hotmail, uten å oppgi sin riktige identitet. I de fleste sakene våre er det oppgitt falske opplysninger. I dag er det mønsteret av pålogging fra skoler, kafeer, jobb og hjemmeadresser som leder frem til hvem som står bak de straffbare handlingene.

Uten noen form for datalagring er tiltak som «politiets røde knapp» og tips.kripos.no nesten uten effekt. Det er begrenset hvor lenge en tom politibil virker forebyggende langs norske veier. Dette gjelder også for Internett.

En menneskerett å være anonym?

I Finland ble en 12 år gammel gutt hengt ut på nett som ung, søkende homofil. Gutten ble kjent med publiseringen ved at han ble kontaktet av en mann som tilbød ham et møte for sex. Teletilbyderen nektet å utlevere opplysningene om abonnementet som hadde postet annonsen, hvorpå saken ble brakt inn for den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Den finske stat ble dømt for ikke å ha tilrettelagt regelverket slik at det ivaretar den som er utsatt for den straffbare handlingen.

Vil ikke personvernet for den krenkende part veie tyngre enn personvernet for den som krenkes?

Andre metoder.

Manglende datalagring må i så fall åpne for helt andre metoder for etterforskning av Internett-trafikken. Er motstanderne av datalagringsdirektivet villige til å gi politiet disse mulighetene?