Brysom kasteball. Spørsmålet synes betimelig å stille ved utgangen av Kulturminneåret 2009. Om kulturminnevernet går styrket ut av dette året, er tvilsomt, og i så fall kan det neppe tilskrives noen politisk offensiv. Kulturminnevernet, særlig bygningsvernet, fremstilles lett som en brysom kasteball, hverken omfavnet av næringsinteresser eller visjonær byutvikling, en kostbar og nostalgisk begrunnet bremsekloss for profitt og progressivitet. Skjebnen til Nordli gård i Sørum er et grimt eksempel; et kulturminne av ubestridelig verdi, som trengte vedlikehold og sto i veien for en oppgradert barnehage. Og dermed er rivning legitimert.

Politikernes makt

Jeg tror mange vil overraskes over hvor stor makt politikerne har over bygningsarvens skjebne. Når Byantikvaren, Oslos bevaringsekspertise og faglige rådgiver, fraråder rivning av en bygning, avhenger de i første omgang av Plan- og bygningsetatens samarbeidsvilje. Om etaten fremholder rivning, oversendes saken byutviklingsbyråden og i sin tur byutviklingskomiteen, som tar endelig stilling til rivespørsmålet.

Nederlag

Det er trist å se hvor liten vekt politikerne – med hederlige unntagelser – tillegger Byantikvarens uttalelser, og altfor ofte ender disse rivningssakene med gjennomslag – og nederlag for bevaringsinteressene. Likeledes gikk Sørums politikere imot både bevaringsmyndigheters, Fortidsminneforeningens og engasjerte innbyggeres kritiske uttalelser og gjennomførte den hastige rivningen av Nordli gård.

Ingen antikvarisk kunnskap

Det er rystende å se hvilken innflytelse politikerne øver på vår felles bygningsarv, tatt i betraktning at de som regel hverken innehar arkitekturhistorisk eller bygningsantikvarisk kunnskap. Hvem bør egentlig ha det siste ord?

Bygningsarven er ikke bare «gamle hus». Den er et tidsavtrykk som forankrer samfunnet og stedet i kulturen som formet dem, som forteller om tradisjon, bruk, skikk og estetikk. Historisk bebyggelse bærer således områdets identitet, og denne erkjennelsen er sentral for å forstå kompleksiteten i bygningsvernets vesen.

Frarådet flytting

Tidligere i år ble Lilleakerveien 24C, Skovgården, besluttet revet, til tross for Byantikvarens uttalte fraråding. Bygningen, oppført ca. 1880, var siste gjenværende arbeiderbolig fra Mustad fabrikker og oppført på Gul liste over bevaringsverdig bebyggelse.

Byråden og byutviklingskomiteens flertall valgte å støtte Plan- og bygningsetatens forslag om å demontere bygningen for senere gjenoppførelse annensteds. Hvorvidt dette blir realisert eller ei, er bygningens kontekstuelle helhetsverdi ugjenkallelig tapt som følge av at stedstilknytningen er slettet.

Byantikvaren forsto naturligvis dette og frarådet sterkt flytting, uten å bli hørt. Dermed vil det ikke lenger stå arbeiderboliger fra Mustad på Lilleaker. Ironisk nok var det også her en barnehage som trengte plass, og dette ble ansett som uforenlig med kulturminnevern – igjen gjøres bygningsvernet til en byrde for samfunnsutviklingen. Likeledes fantes det i Sørum allerede før Nordli ble revet planer om å bygge en etterligning av bygningen; ifølge kommunepolitikerne et fullgodt alternativ til bevaring.

Falske kulisser

Jeg vil sterkt understreke hvordan kulturminners fremste kvaliteter knytter seg til deres sannhetsverdi som historiske dokumenter, og siterer riksantikvar Jørn Holmes debattinnlegg i Nationen: «Kulturminner er viktige historiske premisser og ressurser for kunnskap, opplevelser og fremtidig bruk. Kopier er bare falske kulisser.»

I kulturminneåret burde kulturminnevernet vise muskler. En tid med sterkere økonomiske krefter og høyere byggeaktivitet enn på lenge, gjør det desto viktigere å gi bygningsvernet gode vilkår og sikre veloverveid utvikling.

Profittjag

Bygningsarven trues av utnyttelsesmaksimering og profittjag, og en av tidens store utfordringer ligger i forvaltningen av Oslos historiske småhusområder, hvis verneverdier er sårbare og mangelfullt registrert. Bygningsvernets verdi, potensial og ressurser må bli sett, forstått og prioritert, og jeg råder politikerne innstendig å tillegge fagmiljøets ekspertise stor vekt.

Det handler ikke om å velge mellom nostalgi og fornuft, det handler om å holde vår kulturarv ved god helse – for oss og fremtidige generasjoner.