Ikke det negative

Norad publiserte 30. november sin tredje årvisse «Resultatrapport». Nok en gang faller det på meg å komme med noen kritiske bemerkninger om denne. La meg starte med det positive. Språkføringen er gjennomgående bedre enn de to foregående rapportene, og tilløpet til å bruke egne tall er et fremskritt. Så til det problematiske. Vi ville vente at resultatrapporten var en talltung gjennomgang av norsk bistand, hvordan pengene fordeles, til hvilke land og sektorer pengene kanaliseres og resultatene av dette. Det er den ikke. I stedet får leseren nok en gang en betenkning om spørsmål som er altfor store for en så liten rapport.

Fra et fagperspektiv er resultatrapporten lite mer enn en selektiv litteraturgjennomgang, noen «hovedbudskap» tilsynelatende hentet ut av det blå og holdt opp mot kvalitative data fra noen sammenraskede «case studies».

Uklare metaforer

Det er som å ha blitt lovet middag, men få servert fingermat. De sentrale virkemidlene er fortsatt glansede bilder og uklare metaforer. Som i tittelen: «Ringer i vannet eller dråper i havet?» Vil ikke en dråpe i havet lage ringer?

Det er et tilbakevendende problem at Norad bare kartlegger bistandens positive, ikke negative resultater. Bistandslobbyen har til gode å erkjenne at bistand på avveier skader mottageren. Ukritisk bistand avler korrupsjon, utviklingshemmer markedsmekanismer og kortslutter maktstrukturer. Hvorfor sammenfaller listen av Norges hovedsamarbeidsland med listen over verdens mest korrupte stater? Og hvorfor har så mange av de landene hvor vi har vært tyngst inne, blitt diktaturer? Norad hverken spør eller svarer.

I stedet får leseren nok en gang servert konklusjoner av typen «bruken er viktigere enn størrelsen» og «bistanden gir et lite, men positivt bidrag».

Problemet er at det ikke fremgår hvordan tallmaterialet i studien underbygger disse sluttingene. Også lunkne konklusjoner må underbygges. Det er like evaluerende å si at du er kommet halvveis som at du er ved start eller snart er i mål.

Resultatrapporten presenter et par «case studies» – uten at det blir klart hvorfor Vietnam, Malawi og Uganda er valgt ut. Hvorfor velges ikke landene hvor Norge har investert politisk kapital de senere år, som Sudan, Zimbabwe eller Afghanistan? Det ville vært interessant å høre hva resultatrapporten ville fortelle om opprustningen i Sør-Sudan, demokratiutviklingen i Zimbabwe eller korrupsjonen i Afghanistan.

Ansvarsfraskrivelse

Resultatrapporten mangler forfatter. Internasjonal forskning legger noe av skylden for bistandens svake resultater på nasjonale bistandsbyråkratier som er kollektivt ansvarlige for «alt» – og ingen er individuelt ansvarlig for noe.

Norad er en etat med tradisjon for ansvarspulverisering og begrenset evne til å lære av egne feilsatsinger. Det eneste svaret jeg fikk etter en lang e-postutveksling med Norads ledelse var at det «i hvert fall ikke» er evalueringsavdelingen som har skrevet rapporten.

Tykk på adjektiver

Dette bringer oss til «Årsrapport for Evaluering av Norsk Utviklingssamarbeid». Det er denne rapporten Norad gjerne viser til når det påpekes at «Resultatrapporten» ikke egentlig er noen resultatoversikt. Også denne rapporten er tykk på adjektiver og tynn på tall. Tro det eller ei: Det finnes ikke noe sammenfattende regnskap for norsk bistand eller dens resultater.

Det er ikke umulig å finne ut om bistanden har resultater, men det krever kompetanse og det krever kvantitativ analyse. I Norge kan ikke noen reseptbelagt medisin, selv ikke mot liktær, bli solgt uten bevis for at det er «trygt og effektivt». Den avtalte offentlige standarden for beviselig effekt og trygghet er en kontrollert, randomisert dobbel-blind evaluering.

Dette er for å forsvare legestandens første bud: «først, gjør ingen skade».

Det må være et minstekrav også for bistand.

Resultatrapportens hovedproblem er at den forsøker å ivareta to motstridende hensyn. Den forsøker å være et politisk og et byråkratisk produkt samtidig, og mislykkes med begge deler. En mulig slutning kan være at Norad bør gå tilbake til å levere årlige stortingsmeldinger, mens arbeidet med å vurdere effektiviteten i norsk bistand i en overgangsperiode blir lagt under Riksrevisjonen.