Vi nordmenn fremstiller oss ofte som fordomsfrie, tolerante og inkluderende. Hottentotter og negergutter fjernes fra språket – det virker diskriminerende. Hvordan forholder vi oss egentlig til gode forsetter i praksis?

For noen dager siden kom jeg med flyet fra Amsterdam – ansett som narkotikaens fristed blant Europas byer, der det kan røykes hasj i såkalte «coffee shops». Det var langt fra klientellet på disse stedene til den velkledde, dannede mannen av afrikansk opprinnelse som steg av flyet på Gardermoen. Allerede ved enden av slusen som fører ut av flyet ble han stoppet av en sivilkledd politimann. Det ble foretatt et langt og høylytt «forhør» mens de øvrige passasjerene måtte stå og høre på. Hvor kom han fra? Hva skulle han egentlig i Norge? Hva drev han med? Osv., osv. Hvis politiet hadde berettiget mistanke er det greit nok med en utspørring, men må nedverdigende ydmykelser nødvendigvis foretas i full offentlighet? Her opptrådte politiet brutalt og uten diskresjon, og det er mer enn kritikkverdig. Det er et overgrep mot et medmenneske.

Hoderystende fortsatte passasjerene opp trappene. Da vi kom inn i ankomstbygningen måtte jeg spørre ham: Er det slik ofte? «Ja», svarte han leende, «nesten hver gang». Det var ikke fordi han kom fra Amsterdam – det var det samme uansett. Han var blitt vant til det.

Skal vi virkelig vende folk med annen hudfarge til den slags? Jeg spurte ham om han hadde tenkt å gjøre noe med dette? «Ja», lo han, «jeg får vel gjøre som Michael Jackson».

Er blekemiddelet Klorin det som skal til for ikke å bli trakassert ved ankomst til Norge?

STIG ANDERSEN
Oslo