Klimabevegelse. En overflod av vitenskapelige spor peker i samme retning. Hvis ikke verdens utslipp av klimagasser når en topp innen 2015, er risikoen stor for at vi vil oppleve selvforsterkende klimaendringer, med konsekvenser som massiv artsdød, ørkenspredning og ressursmangel i vår egen levetid. Situasjonen har forløpere i klodens geologiske fortid, men ingen i vår politiske historie. Vi reagerer på ulike vis. Her er fem kategorier rundt oss i dag:

1. De som i en årrekke har jobbet for reell handling i klimasaken. 2. De som tar vitenskapen på alvor, men til nå ventet med å engasjere seg aktivt. 3. De som undervurderer, fortrenger eller skyver på problemene. 4. De likeglade. 5. De som forbinder internasjonalt forskersamarbeid med tempelriddere og mafia.

Regjeringen vår tilhører den tredje gruppen. Vi som underskriver denne teksten ønsker å gjøre det vi kan for at de to første gruppene snarest mulig vokser, samles, og danner en klimabevegelse.

Nettverk.

Toppmøtet i København markerte et historisk startpunkt vel så mye som et kollektivt nederlag. Kraften i mobiliseringen for en rettferdig klimaavtale får oss til å se optimistisk på de neste årenes store utfordringer. Norsk klimanettverk er et ferskt initiativ som har vært under utvikling et års tid. Stadig flere bidrar og stiller seg sammen med oss, og nettverket er en åpen invitasjon. Idet vi nå lanserer, er vi rundt hundre deltagere og rådgivere. En fast talsperson har vi ikke, i stedet vil en ny støttespiller hver uke fremme egne perspektiver innenfor en felles plattform. Slik vil vi søke å gjøre deler av den offentlige samtalen mer allment tilgjengelig. Noen av talspersonene er våre samarbeidspartnere i miljøbevegelsen. Andre har bakgrunn i næringsliv og kultur. Ikke alle må forventes å ha full oversikt over Regjeringens satsning på CCS (carbonfangst og lagring), CDM (Kyotoprotokollens grønne utviklingsmekanisme) eller andre områder.

Sprikenes Jens.

Norske utslipp har økt lenge. Våre utslippskutt overføres til andre land gjennom et kvotesystem som er fullt av smutthull. Kyoto-avtalen slår fast at kvotehandel bare «skal være et supplement til hjemlig handling». Avtalen utløper i 2012, og vi er ikke i nærheten av å oppfylle våre folkerettslig bindende forpliktelser.

Det finnes mange eksempler på dobbel bokføring i det norske klimaregnskapet. Når det gjelder det moralske aspektet, trenger vi ikke se lenge før vi ser dobbelt. Vi ser en likandes Jens, men også en sprikenes Jens: En avgrunn mellom realiteter og erklærte mål. Dette politiske vakuumet er bakgrunnen for våre tre mål for tiåret 2010-2020:

* Bindende kutt i innenlands klimautslipp i tråd med vitenskapens anbefalinger, samt klimanøytralitet innen 2020.

* Stans i utvinning av nye olje- og gassfelt på norsk sokkel, og tydelig norsk stillingtaken mot oljekappløp i nordområdene.

* En ambisiøs satsning på ny fornybar kraft, grønn teknologi og forskning, som sikrer grunnlaget for innovasjon og sysselsetting på vei mot et lavutslippssamfunn.

For å ta dette siste først: Klimakampen har mange gulrøtter, og man skal være svært nærsynt – eller mett – for ikke å fristes av alle mulighetene som dingler foran norsk industri. Vi har gode alternativer til fortsatt vekst på norsk sokkel. Også derfor ønsker vi å slutte oss til den viktige kampen om å forsvare en symbolsk grenselinje, polarsirkelen, som ingen utvinningsivrig regjering bør få krysse.

Reduksjoner.

Det første målet er den største utfordringen. Konkret snakker vi om en 40 prosent reduksjon i innenlands klimautslipp i forhold til 1990-nivå. Dette er den medisinen vitenskapen foreskriver, for at klimasystemene skal stabiliseres på et trygt nivå.

Bellonas utredning «Norges helhetlige klimaplan» viser hvordan vi kan gjennomføre 30 prosent innenlands kutt innen 2020. Dette er et mål som ikke vil gå ut over vår industriproduksjon og velferd. Tvert imot. Hvis våre politikere viser handlekraft i klimakrisen, er det fullt mulig å utrette store ting de neste årene. Vi må anta at ny teknologi på slutten av 10-tallet vil kunne bidra til nye fremskritt på veien mot nullutslippssamfunnet. Atmosfæren leser ikke stortingsmeldinger. Utsatte mennesker i Sør kan bokstavelig talt ikke leve med de stusslige visjonene vi strør om oss i dag.

Kan vi? Er man først i gang med å stille krav, kan det være greit å begynne med seg selv.

Elefanten i nyttårstalen.

Norsk klimanettverk baserer seg på frivillig arbeid, og jobber allerede med en rekke prosjekter og kampanjer. Det første prosjektet vi lanserer på nyåret er en serie med debatter og samtaler på Litteraturhuset, Elefanten i rommet. Det engelske uttrykket brukes til å omtale noe ubehagelig og iøynefallende som vi gjerne velger å overse.

I nyttårstalen sin i morgen vil Jens Stoltenberg vie elefanten en viss oppmerksomhet. Han vil trolig nevne de juridisk bindende avtalene vi kan se frem til i 2010, med Norge som pådriver.

Slike taler har vi hørt før. Men vi trenger en statsminister som blir en reell pådriver for at norske klimaløfter blir holdt. Vi trenger nyttårsforsetter om å sette grenser for Statoil, bonusordninger for flyreiser, og økningen i biltrafikken. Nyttårstalen er også en sjanse til å legge det verste ved tiåret bak seg. Vi ønsker et oppgjør med vår tids blaserthet, misbruk av ordet skepsis; og troen på endeløs vekst.

Talen kunne være en invitasjon om å bli med i en stor, global dugnad, og slutte med følgende ord: Vi har ingen tid å miste.

Klinger hult.

Forresten – dette har vi hørt før. Den siste setningen for litt over en uke siden, i en artikkel av Stoltenberg selv. Budskapet vil klinge litt hult om det gjentas i nyttårstalen. Men man kan gjøre mye på ett år for å fylle et budskap med mening. Vi velger å lese et inderlig nyttårsforsett inn i setningen, et ønske om å skride til handling. Kanskje ligger det også en oppfordring der til oss alle om å bli mer engasjerte deltagere i demokratiet Jens Stoltenberg kjenner så godt.

Det er i så fall en oppfordring vi gjerne skriver under på. Medforfattere:

Mikkel Storm Glomstein (filmarbeider og klimaaktivist), Hallvard Lillehammer (filosofisk fakultet, Cambridge), Vegard Velle (styremedlem, Norges sosiale forum), Camilla Moneta (arkitekt, Snøhetta), Irja Vormedal (doktorgradsstipendiat, SUM), Sam Chimaobi Ahamba (Global Migrants for Climate Action), Maja Solveig Kjelstrup Ratkje (musiker og komponist), Forfatterne er medlemmer av interimsstyret i Norsk klimanettverk.