Det kan i dag synes fornuftig å fokusere på klimarelatert forskning – på bekostning av den frie grunnleggende forskningen: Klimaendringen er tross alt samfunnets største utfordring i dag. Dessverre glemmer man da hva den frie, grunnleggende forskning har bidratt med opp gjennom årene – og med sikkerhet vil bidra med fremover, ikke minst opp mot nettopp hvordan vi skal håndtere klimaendringene.

Å vite hvilken forskning som er relevant for å løse de utfordringer samfunnet til enhver tid står overfor, er meget vanskelig: relevansen er lett å påvise i ettertid, men så godt som umulig å forutsi i forkant.

Forutsigbarhet

Ingen kunne forutse at det arbeidet som matematikeren James Maxwell utførte på 1800-tallet skulle legge grunnlaget for dagens telefoni. Ingen kunne forutse hvilken enorm betydning Watson og Cricks oppdagelse av DNA-molekylets struktur på 1950-tallet skulle få, det være seg innen biologisk grunnforskning eller anvendt genteknologi.

Ingen kunne forutse at abstrakte matematiske fagdisipliner som tallteori og logikk skulle gi grunnlaget for all moderne datateknologi og koding av informasjon.

Ingen kunne forutse at Einsteins arbeid ville resultere i en billedbrikke som finnes i alles digitalkameraer – en oppfinnelse som i år ble belønnet med Nobelprisen i fysikk.

Sentral plass

Ingen kunne forutse at arbeid knyttet opp mot menneskets tidvis irrasjonelle adferd skulle få en sentral plass innen dagens økonomiske teorier. Ingen kunne forutse at Sverre Lysgaards bok Arbeiderkollektivet (1961) skulle bli et grunnleggende arbeid for å forstå hvordan underordnede i en bedrift samler seg i et forsvar overfor bedriften og ledelsen.

Visjoner og ambisjoner

Norsk forskningspolitikk mangler visjoner og ambisjoner. Regjeringen har visjoner og ambisjoner på andre områder: når det gjelder arbeid for fred og menneskerettigheter, skal Norge være en stormakt. Tydeligvis ikke så innen forskningen. Å satse på den frie, grunnleggende forskningen ville for øvrig være en fin måte å følge opp den internasjonale symboleffekten til Abelprisen i matematikk og Kavliprisene innen astrofysikk, nanovitenskap og nevrovitenskap (som alle deles ut av Det Norske Videnskaps-Akademi).

Økonomi

Norge har de økonomiske forutsetninger gjennom for eksempel Forskningsfondet som ble opprettet av Stortinget nettopp for å styrke den grunnleggende og langsiktige forskningen og fristille fra skiftende politisk styring.

Selv om økningen i den totale støtten til norsk forskning de siste årene er gledelig, burde det – om man skal leve opp til de ambisjoner det ble lagt opp til i fjorårets Forskningsmelding – satses langt mer offensivt og bredt på forskning i Norge. Nå legges for stor vekt på den mer anvendte forskningen i forhold til den grunnleggende og langsiktige forskningen. Det legges for mange restriksjoner på bevilgningen slik at våre beste forskere får sub-optimale arbeidsforhold.

Restriksjoner

Støtten til de frie forskningsarenaene har stått uendret i flere år, hvilket i praksis betyr en reell svekkelse. Den økonomisk vanskelige situasjonen våre universiteter har, gjør det ytterligere vanskelig for den frie grunnforskningen.

Dette fordi våre universiteter er, med sine brede spektre av fagdisipliner og sine internasjonale nettverk, våre viktigste bindeledd og bidragsytere til den internasjonale kunnskapsallmenningen.

Smuldrer

Det er verdt å minne om hva Robert Wilson, den første direktøren ved Fermilab (den berømte partikkelakseleratoren i USA), svarte på spørsmål fra et kongressmedlem om laben ville være til hjelp i forsvaret av nasjonen:

«No, but it will help keep the nation worth defending.» Om den frie grunnleggende forskningen ikke styrkes i dette landet, smuldrer en av hovedpilarene som vårt samfunn og kulturliv bygger på hen.

Med hensyn til forskning er fjorårets statsbudsjett med på å svekke vårt land. La oss få til en visjonær forskningspolitikk i 2010 – og på den måten videreutvikle hele vårt samfunn og kulturliv.