For 30 år siden åpnet det første krisesenteret i Norge. Helt siden starten har barn vært med sine voldsutsatte mødre til sentrene. Selv om temaet barn som opplever vold har fått større plass i praksisfeltet og på den politiske agendaen de senere år, så finnes det fortsatt mangler i arbeidet som gjøres for barna. Endringer er imidlertid på vei.

Etter den nye loven om kommunale krisesentertilbud, blir krisesentrene fra og med i år kommunenes ansvarsområde. I lovteksten fremgår det at «Kommunen skal sørgje for å ta vare på barn på ein god måte som er tilpassa deira særskilte behov, og skal også sørgje for at barn får oppfylt dei rettene dei har etter anna regelverk».

I forarbeidene spesifiseres det at «anna regelverk» blant annet innebærer FNs konvensjon om barns rettigheter (Barnekonvensjonen), der det fremgår at alle barn rett til beskyttelse fra alle former for vold og overgrep, og at alle beskyttelsestiltak bør omfatte forebygging, rapportering, viderehenvisning, undersøkelse, behandling og oppfølging.

Forandringer nødvendig.

For at krisesentrene skal kunne leve opp til intensjonene i loven, kreves det forandringer på flere nivåer. Miljøet på krisesentrene må tilpasses barn i alle aldre. Krisesentrene trenger flere ansatte med barnefaglig utdannelse. For at barna skal få oppfølgingen de har rett til, kreves det et nært samarbeide med Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, Pedagogisk-psykologisk tjeneste, barnevern og helsestasjoner.

Kvinneperspektiv.

De grunnleggende verdiene ved krisesentrene, der kun kvinneperspektivet har vært utgangspunktet, må det stilles spørsmål ved. Hvis barna skal sees som likeverdige brukere, kreves det en virksomhet som tar utgangspunkt også i barnas behov og rettigheter. For at dette skal være mulig kreves det ikke bare forandringer for krisesentrene og deres paraplyorganisasjoner. Barne- og likestillingsdepartementet bør utarbeide nye forskrifter om krav til kompetanse, slik det ble foreslått i forarbeidene til loven.

Det er også nødvendig at kommunene tilegner seg kunnskap om barn på krisesenter, deres behov og rettigheter og gir adekvat støtte og tilstrekkelige økonomiske ressurser til krisesentrene, og at Fylkesmannen oppfyller sine forpliktelser og fører godt tilsyn.

Først da kan den nye loven føre til reelle forbedringer for barna på krisesentrene.