Les også:

Religion uten Gud

Ikke judaslitteratur

Demonene i detaljene

Det er januar og en liten pause i Knausgård-utgivelser. I håp om at opptil flere har gjenvunnet sin litterære hvilepuls, skal jeg lansere noen avvikende tanker om Min kamp 1, og jeg begrenser meg til denne romanen, både fordi den er lest av mange og fordi den allerede er hedret og prisnominert som et selvstendig verk.

En kile av tvil

Det vektigste ankepunktet mot Min kamp 1 har til nå vært av etisk art, men en bok av denne type, og ikke minst mottagelsen av den, fortjener å møte også litterære motforestillinger, selv om faren for å bli misforstått er stor og selv om det kan synes umulig å slå inn en kile av tvil i en beundring som er så massiv, for ikke å si nesegrus. Det følgende er da heller ikke ment som en kritikk, det er en kommentar, eller snarere: en protokolltilførsel, og den angår ikke så mye Knausgård selv som disse vi med et pent ord kaller litteraturformidlere.

Svensk inspirasjon

Det første som slår meg når jeg gransker anmeldelsene av Min kamp 1 i tolv toneangivende aviser, pluss NRK, er mangelen på referanser, fraværet av forsøk på å sette Knausgårds prosjekt inn i sin åpenbare kontekst. For Knausgård har ikke skrevet sin urene tekst, sin blanding av fiksjon og essayistikk og «selvbiografi» i vakuum. Knausgård har i de siste syv årene bodd og skrevet i Sverige, og i nordisk sammenheng er Sverige hybridlitteraturens vugge. Pionerene er Sven Lindqvist og P.O. Enquist, men i de to siste tiårene har også navn som Steve Sem Sandberg, Carina Rydberg, Daniel Sjölin, Sara Stridsberg og Maja Lundgren satt spor.

La meg særlig minne om Rydbergs Den högsta kasten, en plagsomt selvutleverende roman i jeg-form som i 1997 skapte hete diskusjoner på grunn av sin uttalte vilje til å ta hevn og sin bruk av lett gjenkjennelige personer. Bare i 2008 kom Enquists innovative selvbiografi Ett annat liv, der alkoholisme er et av temaene, og Lars Noréns megalomane, 1700 siders En dramatikers dagbok, full av selvgransking og oppramsinger av trivialiteter, og som på grunn av de giftige omtalene av navngitte personer satte hele det litterære Sverige i harnisk i et par måneder.

Hvorfor har ingen koblet Knausgård prosjekt med Noréns, eller enda bedre: med Stig Larssons Natta de mina (1997). Sagt annerledes: Mye blir litt mindre enestående når man trekker inn et nøkternt litteraturhistorisk perspektiv.

Den upålitelige forteller

Men enda mer savner jeg besinnelse om Knausgårds bruk av «det selvbiografiske», og da tenker jeg ikke på den debatten som alltid følger når personer føler seg støtt av passasjer i teksten. Jeg vil heller ta opp den naivitet Min kamp 1 har blitt møtt med. For hvor er den grunnleggende skepsis, både til forhåndsomtalenes signaler om at stoffet er selvbiografisk, og til det forfatteren selv måtte si om skrivemåte og andre ting?

I et intervju i forkant av utgivelsen forteller Knausgård for eksempel at han i den siste tiden slavisk har skrevet ti sider om dagen og at han derfor, hvis bare syv sider var ferdig tjue minutter før henting i barnehagen, måtte skrive de tre siste på rekordtid. Forfatteren står selvsagt fritt til å lage myter om seg selv, men at folk tydeligvis tror ham, er fantastisk. Hva blir det neste? At noen sier de har skrevet en roman i søvne? (Wow! Han har skrevet romanen i søvne!)

For god fisk?

Hvorfor ta en påstand om at noe er selvbiografisk for god fisk? Den siste man skal stole på, er en forfatter. Jeg vil her peke på den nevnte Daniel Sjölin og hans Världens sista roman (2007) som i jeg-form beretter om Daniel Sjölin, som er programleder i TV, noe vi vet Daniel Sjölin er, men som også er en alkoholisert faen, noe Daniel Sjölin granngivelig ikke er. Slik oppstår en finurlig spenning mellom det vi vet er sant og det vi vet ikke er sant.

Det er i det hele tatt noe med den biograferende selvfortelling, muligheten til å lyve, som gir forfatteren anledning til å bestemme hvem han er. Formen tilbyr deg å gjenskrive selvet. Den som leser V.S. Naipauls delvis selvbiografiske roman Ett annat liv, vil oppdage at hovedpersonen der begynner å gjøre om på fortellingen om seg selv og sin bakgrunn; han skjønner at han kan presentere seg akkurat som han vil.

Fiksjonalisert selvbiografi

Enda lenger går J.M. Coetzee i Summertime, det tredje bindet i en fiksjonalisert selvbiografi, der han lar forfatteren, seg selv, dø. Han høyner altså Sjölins bud; Coetzee dør i den selvbiografien han faktisk sitter og skriver. At hans ettermæle dermed kan antydes, gjør Coetzee i stand til å utøve en skånselløs selvkritikk.

En «selvbiografi» vil uansett alltid være strengt redigert, samme hvor «detaljrik» den er. Det ser man blant annet hos Enquist som attpåtil skriver om seg selv i tredje person, i tradisjonen fra Henry Adams. På mange måter blir alle selvbiografier uvegerlig anti-memoarer, for å låne André Malraux’ term.

Den store gevinsten

Spørsmålet som burde stilles er derfor: Hvorfor har Knausgård valgt å skrive «selvbiografisk»? Jeg tror ikke et sekund det skyldes den «nødvendighet» han selv har ført til torgs. Jeg tror heller han, som profesjonell forfatter, har sett den store gevinsten ved dette: Det som i en vanlig fiksjon fort kan bli uinteressant, blir i en påstått selvbiografi spennende. Det oppstår en slags underliggjøring: enhver detalj, samme hvor ubetydelig, får en spesiell ladning.

Dette at vi vet det er Karl Ove Knausgård som forteller, eller har illusjonen om at det er Karl Oves eget liv vi leser om, gjør at vi leser hver setning med en annen og pirret nysgjerrighet. Selv i de mange lange, kjedelige og banale passasjene leser vi skjerpet. Det blir litt sånn: Aha, han likte ikke fisk som barn! Eller: Jøss, har han spilt trommer?

Fascinasjon gratis

For å illustrere hvor komplisert det selvbiografiske knepet er: Ville Min kamp 1 ha vært den samme sensasjon om den var skrevet av, la oss si, Lars Saabye Christensen, og med bare navnet på hovedpersonen forandret, til f.eks. Willy Bråten? Jeg tror ikke det. Knausgård får masse fascinasjon gratis ved at den litt skumle, den flittig omtalte Karl Ove Knausgård, skriver om Karl Ove. Eller hvordan hadde Min kamp 1 blitt bedømt om det var et anonymt manus, med ugjenkjennelige navn, levert inn til en konkurranse?

Jeg er ingen tilhenger av nykritikken, men jeg etterlyser en lesning av Knausgårds bok som ren tekst, der støyen rundt er forsøkt filtrert bort. For det er ikke virkelighetsaspektet som styrkes av det «selvbiografiske» i Knausgårds roman, det er fiksjonen. Fortellingen blir en slags hyperfiksjon, 200 prosent fiksjon.

Den ensformige jubel

Til slutt noe om den underlige konsensus som av og til oppstår rundt enkelte norske bøker. De tretten nevnte anmeldelser av Min kamp 1 er påfallende like i tone, oppbygning og konklusjon. Alle starter med et visst forbehold, men ender i begeistring. De fleste er preget av sin forforståelse av boken, og eiendommelig mange trekker inn seg selv i anmeldelsen som om de er smittet av den selvbiografiske genre. Sammen med stil er det de affektorienterte kriteriene (om anmeldernes sinnsbevegelser) som dominerer. Man går heller ikke av veien for å sammenligne Knausgård med forfattere som – jeg klyper meg i armen, men jeg er våken – Ibsen og Hamsun og Proust.

Jeg reagerer ikke bare på at denne kritikken som sum er endimensjonal. Som en hvis oppgave det er å stå utenfor, synes jeg aldri det er vakkert at folk går i takt. Det er ikke vakkert når leserne går i takt, men det er enda mindre vakkert når kritikerne går i takt, enten de er entydig negative eller positive. En nær på 100 prosent konsensus om en romans kvalitet er og blir usunt for et litterært miljø.

Speiles ikke blant kritikerne.

Hvorfor? Fordi det finnes så mange måter å lese på og fordi den litterære smak eier et så bredt register at det ville være naturstridig om alle lesere skulle synes samme bok var et mesterverk. Gudskjelov. Derfor vil selv ikke den beste bok eller forfatter vinne 100 prosent konsensus. Selv om bøker av Bookerpris- og nobelprisvinnere hersker dyp uenighet. Det vil alltid være lesere som tar avstand fra eller får lite ut av det flertallet liker. Det merkelige er at dette ikke speiles i kritikerstanden.

Hva er da grunnen til at det rundt en bok som Min kamp 1 kan danne seg en konsensus på grensen til det servile? Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd mangelen på motstemmer skyldtes frykten for å bli nevnt ufordelaktig i bind seks. Mer logisk er det å spørre om denne samstemmighet, denne iver etter å lese medhårs, kan skyldes den konservative antropologi, hele den kristen-freudianske verdensanskuelse som ligger under Min kamp 1 (Faren og Sønnen)?

I romanen lesses det på med skam, angst, selvforakt, fornedrelse og knust selvfølelse. I siste halvdel vaskes og gråtes det, renses og sones det, over 200 sider. I tillegg er boken tuftet på den romantiske kunstnermyte og følelsenes primat, inkludert en implisitt påstand om at en dikter har rett til å gå over lik om det kreves. Er det ingen som synes det lukter møllkuler?

En ny visjon

Ville ikke et mer kontroversielt eller originalt menneskesyn ha avfødt noen litterære protester? Fordi man ikke skjønte det? Da våre to største forfattere, altså de som virkelig har skrevet verdenslitteratur, Ibsen og Hamsun, kom med sine mest betydelige verker, høstet de også mye motstand fordi de formet en ny og for mange ubegripelig visjon om hva det vil si å være menneske.

Vi har gode anmeldere i Norge. Derfor er det beklemmende når kritikk høres ut som om den er skrevet så å si knelende ved en alterring; når den forlater sitt rasjonelle domene og glir over i bekjennelse og lovsang.

Pinlig saueflokkmentalitet

Jeg bør gjenta – sikkert forgjeves – at dette ikke dreier seg om et negativt syn på Knausgårds roman, men om den uforståelige referanseløshet, den pussige naivitet og den pinlige saueflokkmentalitet som innimellom preger norsk litterær offentlighet. Eller sagt annerledes: Den så langt overfladiske vurdering av Min kamp 1 er ikke på høyde med medieoppmerksomheten eller det beste i Knausgårds prosjekt.

Jeg tror Knausgård ønsker seg litterær motstand. Jeg tipper han sitter i Malmö og undrer seg storlig over mottagelsen i hjemlandet. Det ville ikke forbause meg om et av romanens omkved kverner rundt i hodet hans: Forferdelig, forferdelig.

JAN KJÆRSTAD

Det er beklemmende når kritikk høres ut som om den er skrevet så å si knelende ved en alterring; når den glir over i bekjennelse og lovsang, skriver Kjærstad.