I januar trådte den nye krisesenterloven i kraft. Loven pålegger kommunene et ansvar for å opprette krisesentertilbud til voldsutsatte i nære relasjoner, også menn. 6. januar har forsker Carolina Øverlien fra Norsk kompetansesenter mot vold og traumatisk stress synspunkter på loven og ivaretagelse av barna på krisesentrene. Hun mener at det kreves forandring på flere nivåer for at krisesentrene skal kunne leve opp til intensjonene i loven. Videre stiller hun spørsmål ved kvinneperspektivet på krisesentrene og om dette medfører at barna ikke blir sett som likeverdige brukere.
Jeg legger merke til at Øverlien har meldt seg på hylekoret som forteller hvor farlig det er for barn at krisesentrene har et kvinneperspektiv. Det er for så vidt riktig at krisesentrene oppsto ut fra en kvinnepolitisk ideologi hvor kvinnene, og ikke barna, var i fokus. I dag er situasjonen en helt annen. Denne endringen startet allerede på slutten av 80-tallet, da krisesentrene begynte å fokusere mer på barna. De krisesentre som har ideologien på plass, har i dag også fokus på barna. At noen krisesentre har dårlig tilbud til barna, handler ikke om ideologi, men heller om dårlige økonomiske rammer for å kunne ansette egne personer til å ivareta barna.
Kommentarer