Les også:

Moralisme. Jeg har bitt meg merke i at innlegg skrevet av menn med minoritetsbakgrunn automatisk blir tatt til inntekt for moralisme og mannssjåvinisme. Innleggene våre gir alltid flere utilsiktede bivirkninger enn ønskede virkninger.

Shabana Rehman Gaarder svarer på kronikken min i en kommentar (Aftenposten 10. januar) .

Hun overskrider alle grenser når hun nevner meg i samme artikkel som unge fremmede menn som seksuelt trakasserer og mobber på Grønland! Jeg har alltid ønsket samfunns- og religions kritikk velkommen. Og aldri vært noen talsmann for norske muslimer.

Enøyde.

Jeg nevner Arfan Bhatti i samme kronikk som jeg nevner Gaarder og Sara Azmeh Rasmussen. Likevel har enøyde stemplet meg som en kvinneforakter med ønske om kvinnesensur. Fellesnevneren for Gaarder, Rasmussen og Bhatti er ikke feministisk aktivisme, men PR-søkende dumdristighet.

PR-stunt.

Dessverre kan ikke Shabana Rehmans aggressive PR-stunt, som kun har gavnet hennes kjendisstatus, sammenlignes med den rosverdige og heltemodige kampen til suffragettene på 1900-tallet, som kjempet for å gi kvinner stemmerett. Jeg hyller den feministiske utviklingen i samfunnet og tar av meg hatten for feministene Kadra Yusuf, Hadia Tajik og Fakhra Salimi.

Videre forlanger Gaarder at jeg skal ta avstand fra avvikere som bruker vold og frykt i et fritt demokrati. Det er like hinsides som å kreve at Gaarder skal skrive om alle som lever i utakt med norsk lov og dermed vise at hun tar avstand.

Fremmedfrykt.

Budskapet i kronikken min har gått Gaarder hus forbi. Paradoksalt nok spiller hun igjen på fremmedfrykt og fiendebilder i innlegget sitt med bastante kraft- og moteord for å fremme saken sin. Det krasse innlegget hennes anskueliggjør poenget mitt med at spissformuleringer blir favorisert over substans, og temperaturen øker i norsk debatt.

Nøktern debatt.

Finn Skårderud sier: «Det nytter ikke å smi mens jernet er varmt. Ei heller når det er helt kaldt. Bare når det er lunkent, kan vi komme noe vei.» Nøktern debatt, takk!