Lett ikke å like

Språkbruk

Det har vært mange kritiske røster når det gjelder Bjørvika-konkurransen. Språkbruken i invitasjonen har allerede vært harselert med i Per Egil Hegges spalte, gjengitt i Arkitektnytt. Et tvilsomt vokabular synes også å ha smittet over på juryeringen. Det sies her om vinnerprosjektet (sitat Aftenposten 27. mars): «svak vertikalitet tilføyer Lambda noe til Operaens silhuett»(?).

Nå er det ikke uvanlig at fagtermer som «vertikalitet» får rød strek i vårt retteprogram. Innen beskrivelse og evaluering av form, enten det dreier seg om billedkunst eller arkitektur, er dette høyst vanlig, og kan gi mening. «Svak vertikalitet» derimot, kan tolkes negativt, noe som er tilsiktet, men ikke oppnådd. Aftenpostens Lotte Sandberg, som i utgangspunktet har vært negativ til hele prosessen, med det selvbestaltede Hav Eiendom i førersetet, sier i sine kommentarer (sitat): «Herreros’ 14 etasjers høye glassbygg er lett å ikke like – i utgangspunktet. Til det virker det for høyt og for lite miljøvennlig». Men så forvirrer hun oss: «Det i første omgang overraskende vinnerutkastet imponerer likevel stort, og forteller om et svært kvalifisert juryarbeid». Kanskje hennes førstereaksjon er mer relevant enn ettertanken. Man skal ikke kimse av instinktene, et verktøy de fleste av oss tar i bruk når vi skal mene noe om kunst og arkitektur.

Gjennomtenkt plassering

Vi gir Sandberg rett i at Lambda er gitt en gjennomtenkt plassering, lar Bjørvikautstikkeren være friområde og styrker forbindelsen til Akerselva – Oslos mest identitetsskapende naturelement. Det burde vært «fasit», og ekskludere de prosjektene som nærmest stenger utløpet og skygger for den lavmælte men likevel kraftfulle Operaen.

Etter at vi har innrømmet Lambda en «riktig» plassering, er vi lite overbevist om resten. Det finnes noen klassiske kriterier på hva som er godt/dårlig eller riktig/galt innen arkitektur. I vår pluralistiske samtid, aksepterer vi mange uttrykk. Det gir mangfold og utvikling. En evaluering bør derfor ta utgangspunkt i valg av forutsetninger for den aktuelle oppgaven, gi karakter etter hvor dyktig dette er løst ut ifra et slikt ståsted. En jury står selvsagt fritt ideologisk, men plikter å bevise at dette er det riktige eller relevante svaret. En såkalt enstemmig jury er «for galleriet».

Selv har jeg sittet i flere juryer for Norske Arkitekters Landsforbud. I mange inngår man kompromisser for å stå samlet utad. Uansett valg av uttrykk, kommer kravet om funksjonalitet, anleggs- og driftsøkonomi. Ikke minst det siste; den dagsaktuelle energiøkonomiseringen. La gå at juryen har plukket ut det prosjektet som etter deres oppfatning best ivaretar Munchs bilder og de mer profane funksjonskrav. Men dette antar vi er løst like bra i andre prosjekter.

Det synlige verket

For byens borgere er det først og fremst det synlige verket som virker inn på oss, skaper sympatier og antipatier. Det spesielle med Lambda, er blandingen av arkitekturuttrykk. Den nedre delen og det største volumet er nær et tradisjonelt kontorbygg i glass – inkludert den lave utspringende underetasjen. Den øvre delen forlater rasjonalismen og uttrykker seg mer som fri form. Et «hybrid»-svar, vil noen si, fordi de to måter å uttrykke seg på ikke snakker sammen. Den gjennomgående horisontale bølgende glassfasaden, et originalt detaljgrep som følger formen rund baut, kan oppfattes som limet i et slikt ønske. Men er det nok?

En uttalelse om at dette er et gjennomsiktig eller transparent bygg, er det rene tøv. Innmaten er av utstillingsmessige grunner helt lukket. På dagtid vil bygget som andre glasshus fremstå som en massiv blokk, i verste falle blinkende i sollyset. En lyssetting av publikumsarealene på kvelden og natten, vil nok gi skinn av noe transparent, men med god grunn provosere «klimavokterne». Dette er enda et bygg i glass, lik det første i Barcoderekken. Det som nå også arkitektene ville gjort annerledes i dag, med «de nye forskriftene» (Arkitektnytt).

Viktigste innvendingen

Vi kritiserte PwC-bygget allerede i prosjekteringsfasen, og har altså fått «rett». Kan hende dette er den viktigste innvendingen mot vinnerprosjektet, løsrevet fra tradisjonell arkitekturkritikk – annet enn å slå fast at dette er gårsdagen arkitekturuttrykk. Vi kan heller ikke se at de store glassflatene signaliserer eller symbolisere bruken innenfor. Snarere krever Munchs bilder neddempet belysning, ved kontrollert indirekte dagslys eller styrt kunstig. Det gleder oss at vinnerne av Deichmanske Bibliotek, utover sine kvaliteter forøvrig, understreker sin forståelse for energiøkonomisering.

Ærbødighet mot Operaen

Hva så med den svakt skrånende toppetasjen? Det er jo en trend med skrå veggflater i glass, og gjerne det. Men Lambda «tipper» etter vår mening ubehagelig over, nesten så den «brekker». Den burde heller «bøyd» seg i ærbødighet – mot Operaen. Mange har allerede sagt at bygget er for høyt, inkludert en uttalelse fra Snøhetta (NRK 27. mars). Et lavere bygg løser imidlertid ikke svakheten i hovedkonseptet. De stive konvensjonelle boligblokkene i bakkant av museet, tolker vi som et rent hastverksarbeid.

Juryen har brukt bekymringsfull liten tid på rangeringen. Munch, som tilhører verdenskulturen, fortjener en innpakning som lodder dypere.