Reform. Helsesektoren bryter sammen hvis vi ikke reduserer behovet for kostbare sykehusbehandlinger, sier tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen. Et mål med samhandlingsreformen er derfor å bidra til at veksten i sykehusenes utgifter bremser opp.

Å øke antall fastleger er et av tiltakene som foreslås. Flere fastleger skal gjøre at sykdom forebygges eller behandles tidligere, slik at kostbar behandling på sykehus unngås. Tankegangen bygger på to premisser: For det første at det er for dårlig tilgjengelighet til fastlegene, og for det andre at mer tilgjengelige fastleger vil redusere bruken av kostbare sykehustjenester. Vi stiller spørsmål ved om det er dokumentasjon for disse påstandene.

Ventetid en myte.

Levekårsundersøkelsene fra Statistisk sentralbyrå (SSB) spør folk om deres erfaring med helsetjenesten. Tall fra 2008/2009 viser at lange ventetider for å få time hos fastlegen langt på vei er en myte: To av ti får time samme dag og halvparten får time innen to dager. Ventetidene er betydelig redusert etter at fastlegeordningen ble innført, og andelen som må vente mer enn 14 dager er halvert i perioden 1999-2008. Ventetiden for å komme gjennom på telefon er heller ikke lang for de aller fleste: Åtte av ti erfarte at de kom frem innen ti minutter.

Enda en myte.

Påstått dårlig tilgjengelighet til fastlegene vil Regjeringen kurere med en betydelig økning i antallet fastleger, slik at hver fastlege får færre pasienter å ta hånd om. Utgangspunktet, at ventetidene er kortest hos fastlegene som har få pasienter, er imidlertid en myte. Tallene fra SSB tyder tvert imot på at det er fastlegene som har mange pasienter, som har kortest ventetid. Vi vet ikke sikkert hvorfor det er slik. Fastleger med mange pasienter organiserer kanskje sin praksis mer effektivt, for eksempel ved å benytte mer hjelpepersonell. Det kan også tenkes at fastleger med mange pasienter har friskere pasienter. Fastlegene med kort liste har ofte annet arbeid i tillegg, og har dermed åpent færre dager i uken, noe som medfører at deres pasienter må vente lengre.

Forebygge sykdom.

Det er altså ingen automatikk i at flere fastleger og kortere pasientlister medfører bedre tilgjengelighet. Viser det seg likevel at tilgjengeligheten skulle bli bedre, kan sykdom forebygges eller behandles tidlig, slik at kostbare sykehusopphold unngås. Samtidig vil mer tilgjengelige fastleger finne flere tegn på mulig sykdom som trenger utredning på sykehus.

Flere pasienter enn i dag vil dermed kunne bli henvist til sykehus og der få den hyggelige beskjeden om at «ingenting var galt» – etter en kostbar utredning. Det er altså ikke sikkert at flere fastleger betyr lavere sykehusutgifter.

Tallene fra SSB tyder på at befolkningen bruker sykehus og private spesialister oftere i de kommunene der tilgjengeligheten til fastlegen er særlig god.

Kan bli bedre.

Kan fastlegeordningen forbedres? Svaret er ja! Den såkalte Commonwealth Fund-undersøkelsen viser at norske allmennleger skårer dårligere enn allmennleger i andre land når det gjelder tiltak for å sikre kvaliteten. Ut fra et samfunnsøkonomisk perspektiv bør derfor en reform av fastlegeordningen rette seg mot tjenestens innhold fremfor volum.

For å sikre at valg av virkemidler tjener formålet, trengs kunnskap både om faktiske forhold og om de mange mekanismer som gjelder. En del kunnskap har forskningsmiljøene allerede. Det er opp til myndighetene å bruke den.

En videre utvikling av kunnskapen krever at forskning om primærhelsetjenesten også har et perspektiv som omfatter økonomi og organisering. Det er tankevekkende at det nesten ikke fins systematisk kunnskap om hva som foregår på fastlegekontorene.