Ingen tapte én krone

Sagaen om de islandske bankene. Kollapsen for det islandske finanseventyret rammet mange europeiske småsparere hardt. Det er en god anledning til å fortelle historien om hvordan norsk regelverk og godt samarbeid mellom myndigheter og bankene forhindret tap for innskytere i Norge.

Glitnir Bank.

Glitnir Bank Norge ASA var en datterbank av det islandske finanskonsernet Glitnir Bank hf, etter oppkjøp av BN-bank og KredittBanken i Norge. Den var organisert som en norsk bank under ordinært tilsyn av Kredittilsynet (nå Finanstilsynet) og var vanlig medlem av Bankenes Sikringsfond. Fra tidlig i 2008 påla tilsynet Glitnir ukentlig rapportering om likviditet og innskuddsutvikling, og hadde månedlige møter med banken. Tilsynet ba den norske ledelsen vurdere å selge banken til mer solide eiere.

Kaupthing.

Kaupthings norske filial ble etablert våren 2007. Først etter at filialen ble medlem av Bankenes Sikringsfond 27. august 2007, fikk filialen innskudd av betydning. Det norske fondet garanterte for mellomlegget mellom hjemlandsdekningen, i Island ca. 175000 kroner og den norske garantien på to millioner. Sommeren 2008 hadde filialen innskudd på drøye to milliarder. Usikkerhet om islandske banker, gjorde at særlig innskudd over grensen på to millioner ble tatt ut. Blant annet gikk Kredittilsynet imot at Kaupthing skulle eie mer enn 20 prosent av Storebrand, fordi en var i tvil om bankens styrke. Filialen hadde lite utlån. Da banken måtte stenge, utgjorde innskuddene ca. 1,4 milliarder. Det var bare fem innskudd over to millioner, utover opptjente renter.

Likviditetsgarantier.

7. oktober 2008 fikk ikke Glitnir Bank Norge lenger likviditet fra morbanken. Bankenes Sikringsfond stilte dagen etter en likviditetsgaranti som ble utvidet til fem milliarder på vilkår av at banken ble solgt. 20 banker i Sparebank 1-alliansen kjøpte banken 21. oktober. Banken ble videreført og fikk tilbake navnet BN bank. Ingen norske innskytere tapte penger, og også andre kunder ble ivaretatt på en god måte.

8. oktober ble det kjent at Landsbanki hadde stengt den gunstige innskuddsordning «Icesave» fra filialer i Storbritannia og Nederland. Mulighetene for dekning av hjemlandsgarantien fra Island var små og reaksjonen fra innskyterne sterk. Det forklarer de politiske reaksjonene.

Ikke likviditet fra Island.

Klokken 7 om morgenen 9. oktober ble Kredittilsynet varslet om at Kaupthing-filialen ikke fikk likviditet fra Island og måtte stenge nettbank og minibank. Vi informerte umiddelbart Finansdepartementet og tilrådde at det ble gitt en garanti for at staten om nødvendig ville forskuttere den del av innskuddene som skulle vært dekket fra Island. Vi vurderte dette som nødvendig for å skape ro blant Kaupthings innskytere i Norge og å bevare tilliten generelt til den norske garantiordning, i lys av den uro vi så blant innskytere i andre land. Ved 9-tiden samme dag gikk finansministeren ut med en erklæring om at alle innskudd i Kaupthings filial ville være sikret innenfor to millioner.

På ettermiddagen ble det holdt styremøte i Bankenes Sikringsfond. Vi la frem to alternativer for Kaupthing-filialen: Å få til en formell avtale med islandske myndigheter om at vi tok oss av avvikling av filialen, eller ensidig å sette den under administrasjon i Norge. Vi gjorde flere forsøk på å komme i kontakt med islandske tilsynskolleger for å få samtykke til å oppnevne en administrator til å ta seg av avviklingen.

Verdier i utlandet.

Fredag 10. oktober måtte vi konstatere at det islandske tilsynet ikke kunne gi noe svar i det kaoset som var i Island, og foreslo å fastsette en forskrift for å kunne sette en filial av en utenlandsk bank under offentlig administrasjon. Etter EØS-reglene er avvikling av bankvirksomhet og å dekke minst de første 20000 euro av innskudd i en filial, hjemlandets ansvar. Vårt forslag må sees som en reaksjon på at islendingene var i ferd med å trekke tilbake verdier i utlandet til fordel for islandske innskytere. Kunder i andre land ble overlatt til seg selv. Det er denne forskjellsbehandlingen som har skapt de sterke politiske reaksjonene i EU-land og gitt Island et dårlig utgangspunkt for forhandlinger.

Under offentlig administrasjon.

Søndag 12. oktober fastsatte Finansdepartementet forskriften og satte Kaupthing-filialen under offentlig administrasjon. Kredittilsynet oppnevnte et administrasjonsstyre under ledelse av Bjarne Borgersen, som kom i arbeid samme dag. Oppdraget var å foreta en styrt avvikling av virksomheten, ikke minst å sikre tilgang til de verdier Kaupthing hadde i Norge, herunder aksjer i Storebrand. Administrasjonsstyret og Kredittilsynet tok initiativ til en avtale med avviklingskomiteen for Kaupthing og tilsynet i Island som kunne ivareta både islandske og norske interesser. Dette ble positivt mottatt fra islandsk side.

Det var direkte kontakt med de berørte parter og informasjon gjennom ambassade og politiske kanaler, men ingen høylytte trusler om bruk av «terrorlov» som i Storbritannia. Kombinasjonen av forskriften og avtalen som etter hvert kom på plass, og det norske administrasjonsstyrets aktive arbeid, ga trolig bedre tilgang til Kaupthings midler i Norge enn i mange andre land.

Sikringsfondet la ut.

Allerede i midten av november 2008 var nesten alle innskudd i Kaupthing under to millioner overført til banker som innskyterne selv hadde valgt. Sikringsfondet la ut 380 millioner på vegne av den norske stat, penger som skulle være dekket fra islandsk side. 798 millioner ble utbetalt av fondet selv for å dekke mellomlegget opp til to millioner. Begge beløpene kunne administrasjonsstyret tilbakebetale som følge av de midler det fikk tilgang til. Det har i tillegg dekket tilsammen 130 millioner til innskytere som ikke var omfattet av noen av de to garantiordningene. Det er også overført et betydelig restbeløp til den islandske avviklingskomiteen.

Ingen tapte.

Ingen innskytere tapte én krone på Kaupthings filial i Norge – et utfall som er adskillig bedre enn noen kunne vente i begynnelsen av oktober 2008. Dette skyldes et godt norsk lovverk, evne og vilje til rask handling for å ta vare på og få tilgang til midler, og et tett og pragmatisk samarbeid mellom Finansdepartementet, Bankenes Sikringsfond, Administrasjonsstyret, Norges Bank og Kredittilsynet.

Det viktigste var å sikre norske innskytere og tillit til den norske sikringsordning. Vi måtte hindre den uro vi så blant innskytere i mange andre land, med uttak av store midler fra bankene. Vi ønsket også å unngå økte belastninger for islandske myndigheter slik at det gode forhold til våre nordiske brødre i Island kunne føres videre.