Bredde og dybde. Professor i statsvitenskap, Helge Hveem, skrev i fjor høst i Dagens Næringsliv om hvordan statsvitenskap har utviklet feltet «internasjonal politisk økonomi». Der kommer han inn på et viktig poeng, nemlig at debatten ikke bare dreier seg om fagets utvikling, men også om hvordan faget i mange tiår har preget alle dem som har studert ved universiteter og høyskoler. De har, ifølge Hveem, sett på politikk og politisk økonomi som pest og kolera.

Høstens mange debatter og konferanser var preget av samme trend. Her skal mainstream-økonomer dissekeres. I debattserier inviteres nå Victor Norman, Kalle Moene og Erik Reinert, dog ikke sammen. De er likevel enige om at økonomifaget trenger impulser fra andre fagområder enn matematikk, selv om det er et forenklet bilde. Økonomifaget har aldri bare bestått av modeller og matematikk.

Tverrfaglighet.

Hvordan løse dette? Fagskiller må bygges ned og mer tverrfaglighet må tillates. Flere stemmer må bli hørt. Som idéhistoriker er det enkelt å vise til tidligere tider da fagskillene ikke eksisterte på samme måte som i dag. Da kunne man enkelt hoppe fra disiplin til disiplin, hente inn argumenter fra forskjellige fagområder som sosiologi, statsvitenskap, politisk filosofi, moral og psykologi. Økonomien var en del av en helhet. Slik kom flere perspektiver og sammenhenger frem, og ikke minst, man ble seg bevisst usikkerheten. Dessuten var historisk kunnskap viktig, og debatten viser at flere tyr til historien for se hva som er blitt sagt og gjort tidligere. Selv om historien ikke alltid gjentar seg, kan historisk kunnskap bidra til å klargjøre hvorfor kriser oppstår. Minst like viktig er det at historisk forskning også vil kunne kartlegge og nyansere ulike løsninger på tidligere kriser.

Nasjonsstrateger.

Vi behøver ikke å gå utenfor landets grenser for å finne eksempler på økonomer med helhetsperspektiv. På 1800-tallet hadde Norge flere viktige «nasjonsstrateger». De var gjerne både jurister, historikere og økonomer. Den mest kjente av dem var Anton Martin Schweigaard, men etter ham kom Torkel Aschehoug. Aschehoug brukte de siste syv årene av sitt liv til å skrive over 3000 sider om økonomi. Arbeidet viser bredde, men også dybde. Aschehoug hadde nok kunnskap til å kunne forklare økonomiske kriser, ikke bare på én måte, men på flere. Schweigaard og Aschehoug sto overfor en enklere verden, men de evnet å kombinerer kunnskap fra ulike fag og benytte dem i praktisk politikk.

Jeg tror at økonomifaget trenger mer impulser og kunnskap fra ulike hold, selv om samarbeid over faggrensene er utbredt i flere miljøer – illustrert ved for eksempel Frisch-senteret og ARENA ved Universitetet i Oslo. Bredden kan sikres av et bredere sammensatt miljø, eller økonomiutdannelsen kan bygges ut til å inkludere andre fagområder. Forskningssamarbeid kan fungere godt, samtidig som et bredere anlagt studium får med seg det Hveem refererte til som «strømmen av beslutningstagere og kommentatorer».

Dybde og bredde.

Spørsmålet er om man mister dybde hvis man tillater mer bredde? Hvis man med dybde mener mer kompliserte teoretiske sammenhenger, vil man likevel ikke bli kvitt usikkerhetsmomenter. Som stoikeren Seneca sa for 2000 år siden: «For å nærme seg trygghet må man godta det ufullkomne og tåle at det forferdelige kan skje.» Har man derimot bredde, blir man også mer oppmerksom på alle de faktorene det ikke lar seg gjøre å regne på.

I stedet for at debatten etter finanskrisen har et skjær av etterpåklokskap der kritikken hagler mot mainstream-økonomer, og andre stemmer sier at «var det ikke det vi sa», er det mer konstruktivt å gå faget etter sømmene og foreslå gode forbedringer. Det andre interessante poenget i denne debatten er at bare økonomene klandres – hvorfor ikke statsviterne, som i like stor grad har studert reguleringer, internasjonale aspekter? Og hvorfor tror man i det hele tatt at økonomene skal kunne komme frem til en slags «fasit» – som om økonomien egentlig er planøkonomisk og man kan unngå kriser og ubehageligheter ved å finjustere den?

Jeg etterlyser en debatt om hvordan veien går videre. Hvordan skal økonomifaget se ut i fremtiden? Og hvordan sørge for at all den gode forskningen når frem til beslutningstagerne?