Sven M. Carlsen

FOTO: privat

Norske kvinner bør amme så mye og så lenge de ønsker og får til. Men når melken ikke kommer, forsvinner eller ammingen blir et ork, ja da er det greit å ty til flaske. Enten med pumpet melk, eller med en morsmelkerstatning. Å avbryte ammingen, eller supplere med flaske er nemlig ikke noe som skader barnet. Det øker heller ikke sjansen for allergier. På samme måte så kan ikke kvinner som fullammer i seks måneder og ammer til barnet er to år forvente et superintelligent barn fritt for allergier og andre sykdommer.

Jakt på sannhet

Det er på tide å moderere forventningene til betydningen av amming. Og det er på tide å våge å se nøye på hva forskning kan bevise, og hva som er mer tvilsomt.

Jeg har fått mange henvendelser de siste dagene etter mitt utspill om at morsmelk ikke har den helsemessige betydningen som norske kvinner blir opplært til å tro. Mange fra journalister, men de fleste fra enkeltpersoner, i hovedsak mødre. Det er tydelig at jeg både har startet en brann og slukket en del sorger. Og det siste har vært min intensjon. Å fortelle at mødre som av biologiske eller andre årsaker ikke klarer eller ønsker å amme i henhold til anbefalingene ikke trenger å slite med samvittigheten.

Og sånn for ordens skyld så vil jeg nevne at min forskning ikke på noen måte er støttet av industri som har interesse av å fremme flaskemating. Jeg har heller aldri skrevet om, holdt foredrag eller laget filmer om morsmelkerstatning eller amming, for betaling. Det finnes altså ingen økonomiske, bare faglige, motiver for å gå ut slik jeg har gjort. Jeg opptrer som forsker og ønsker å formidle et mer nyansert syn på helseeffekter av amming enn det norsk offentlighet hittil har fått.

Statistisk eller biologisk sannhet

Og det er nettopp dette det handler om. Hvordan virkeligheten egentlig er.

Kritikerne refererer til mange studier. Også til den såkalte Kramer-studien som jeg legger vesentlig vekt på i tillegg til problemstillinger jeg har jobbet med i egen forskning. Det er et vesentlig poeng som må løftes frem nå, og det er betydningen av hvordan man planlegger og gjennomfører forskningen. Og henter inn data, kunnskap.

De aller fleste ammestudier er epidemiologiske studier. Forskning der man finner solide statistiske sammenhenger mellom amming og bedret helse både hos mor og barn. Styrken i funnene varierer, og mange av de positive effektene av amming handler om korttidseffekter. Men så er det store spørsmålet. Er dette bare statistiske sammenhenger eller er det biologiske sammenhenger. Eller rett og slett: Er det morsmelkens fortjeneste?

Hormonenes betydning

For det er det min forskning handler om. Hvordan biologien slår inn i forhold til blant annet evnen til å amme. Mitt fagfelt er hormoner. Og i forhold til graviditet og amming så er hormoner helt avgjørende. Gravide og ammende vet hva det handler om og har kjent på det, og det er kanskje en grunn til at man har begreper som ammetåke. Det er med utgangspunkt i forskning på hormoner sin effekt jeg kan uttale meg om blant annet kvinners varierende grad av evne til amming. Hormoner styrer brystutvikling helt fra puberteten, gjennom svangerskapet og også melkeproduksjon og melkeutdrivning fra brystet etter fødselen. Det er hormoner som endres når medikamenter brukes for å oppnå ammestopp. Og når ammehjelpen skal få fart på melkeutdrivelsen så er nesespray med hormoner (oxytocin) et av hjelpemidlene. Nivået av ulike hormoner i løpet av graviditeten påvirker både mor og barn. Resultatet er blant annet at hos noen kvinner bokstavelig talt flommer melken mens hos andre uteblir den mer eller mindre, og i noen tilfelle totalt. Da blir det feil å presse noen kvinner ekstra hardt når helsefordelene på sikt er små eller kanskje helt fraværende.

Forskjell mellom vestlige land og utviklingsland

Årsaken til at amming er så sterkt anbefalt i hele verden handler i stor grad om utviklingsland. Der er rent vann en stor utfordring. Forekomsten av blant annet tarminfeksjoner er høy. Og de barna som får tarminfeksjoner i slike land har en høy dødelighet. I Norge dør ikke barn av slike infeksjoner. I verste fall må de innlegges i sykehus. I tillegg har ammingen en prevensjonseffekt som er viktig for kvinnene i utviklingsland.

Selv UNICEF i sin kommentar til mitt utspill sier at The findings of this small study are of interest and may warrant further investigation.

Da er det underlig at ammeekspertene i Norge som støtter seg på blant andre UNICEF og WHO tilsynelatende ikke ser dette poenget, nemlig at det er interessant å utvide vår kunnskap.

Og UNICEF referer selv til en gjennomgang av nærmest all tilgjengelig relevant ammeforskning. Denne gjennomgangen konkluderer med at selv om det er vist solid statistisk sammenheng mellom amming og en rekke helseeffekter så beviser ikke dette biologiske sammenhenger. Dette er en vurdering som ligger ganske langt fra det som norske kvinner har fått formidlet de senere år.

Kramerstudien

Tilsvarende har den mye omtalte Kramer-studien i Hviterussland som er utført på en måte som er andre studier overlegen, vært mye diskutert. Den finner noen fordeler ved amming (noe høyere IQ), men gjennomgående er det få positive effekter av amming. De fleste funnene som faller positivt ut for ammingen handler om infeksjoner og allergier i det første leveåret. Men skal vi snakke om langtidseffekter, altså den delen av studien som omhandler barna som var 6,5 år, så er det svært få områder der ammingen ser ut til å ha betydning, og allergier er ikke et av dem. Dette er i strid med hva kvinner får vite på barselavdelingen og på helsestasjonene. Kramer-studien viser flere ting, men det viktigste er at man i sum ikke ser vesentlige langtidseffekter av amming, for mange av de tilstandene hvor amming nærmest blir fremstilt som vaksine.

Hormoner og sykdom

Det vi derimot har sett er at de kvinner som har høyt nivå av mannlige kjønnshormoner i svangerskapet, der har barna en noe økt risiko for alle disse sykdommene, i likhet med sine mødre. Disse sykdommene er både overvekt, diabetes 2, noen krefttyper og hjerte-karsykdommer. Jeg etterlyser mer forskning som ser på de biologiske sannhetene bak de statistiske sammenhengene.

Det jeg ønsker meg nå er litt mindre ammetåke og en konkret angivelse av hvilke positive langtidsiktige helseeffekter som amming medfører hos mor og/eller barn. Uten slik forskning så må vi vel kunne fastslå at det fortsatt er høyst usikkert om amming medfører langsiktige helseeffekter.

Mer respektfull opplæring av mødre

Jeg etterlyser også utvidet innhold i kurs og informasjon til helsearbeidere som skal jobbe med nybakte mødre. De må kunne informere nøytralt om alternativene til amming i de tilfellene der dette er nødvendig, eller etterspørres av nybakte mødre. Tilbakemeldinger jeg har får viser at alt for mange kvinner med sviktende melkeproduksjon har blitt møtt med en fordømmende og respektløs holdning. Det fortjener de ikke.

Og så vil jeg nok en gang si til norske kvinner at amming er fint, men du skal amme av lyst og ikke av plikt. En avslappet mor med et nært og kjærlig forhold til barnet sitt betyr nok for barnets helse enn antall dråper egenprodusert morsmelk.