Høyskoler. Er det en klok vei å gå for lille Norge å opprette flere universiteter? Her skal jeg gi fire argumenter som tilsier at man bør tenke nytt før en ny stor reform gjennomføres.

1. Økonomi.

En undervisningsinstitusjon som gir det faglige personalet rett til å anvende halvparten av arbeidstiden til forskning (norsk universitetspraksis), dobler driftsutgiftene. Det trengs flere til å undervise. I tillegg kommer dekning av utgiftene til assistanse og utstyr for forskerne. Dette kommer sjelden frem i debatten.

Samtidig ber de eksisterende universitetene om vesentlig bedre forskningsbetingelser – særlig for grunnforskningen. De ønsker også å ta på seg større oppgaver – bl.a. innenfor klima og Nordområdene. En bedre undervisning etterspørres også. I tillegg skal «yngrebølgen» mestres. Stats- og finansministeren lanserer samtidig sparetiltak i årene fremover. Økonomisk prioritering trengs.

2. Kvalitet.

Forventninger til akademisk standard i eventuelle nye universiteter – ja, sogar «internasjonal standard», som departementet sier, oppnås ikke over natten. Det har allerede de nye universitetene i Agder og Stavanger erfart – beskjeden faglig produksjon, henholdsvis tre og 12 doktorgrader i 2008 og svake evalueringsresultater vitner blant annet om det.

De fleste høyskoler er små. Mange i staben har heller ikke forskningserfaring – undervisningen sto i sentrum den første tiden. Martin Trow – nestoren i studier av universiteter i USA – uttaler at svak forskerskolering og motivasjon har gitt svake resultater mange steder.

3. Studiemangfold.

Ved starten på 1970-tallet presiserte departementet at «Den viktigaste skilnaden mellom universiteta og distriktshøgskolane vil vere at distriktshøgskolane ikkje skal ha som program å drive forsking». Oppfatningen var å bygge opp kortere, yrkesrettede tilbud som representerte avsluttede enheter med yrkeskompetanse, og som var reelle alternativer til mer langvarige studier. Til tross for denne intensjonen begynte institusjonene å etterligne universitetene. Først dreide det seg om 1) lite ressurskrevende forskning, så 2) lokal og regional forskning og nå 3) universitetslik forskning. Samtidig er den faglige orientering i sektoren preget av samfunnsvitenskap og pedagogikk – et snevert utgangspunkt for nye universiteter.

På undervisningssiden har dette gitt større interesse for master- og doktorgradsstudier. Resultatet er mindre mangfold og relevans i det norske studietilbud. Interessen for fusjoner i sektoren er særlig knyttet til forskningsønsket. For rene undervisningsinstitusjoner er behovet for sammenslåinger mindre.

4. Plan- og arbeidsdeling.

Arbeidsdelingen i norsk høyere utdanning er i dag svak og i ferd med å bli enda svakere når høyskolene søker universitetslikhet. Master- og doktorgradsstudier får oppmerksomhet. Det gjør også det beskjedne kravet om kompetanse på fire doktorgradsområder for å oppnå universitetsstatus. I praksis har regjering og storting overlatt til institusjonene og det direktoratlignende Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) å avgjøre tallet på norske universiteter, rekkefølgen vi får dem i og deres lokalisering.

Regjering og storting stiller i dag så godt som ikke opp med retningslinjer, planer og vyer. Dette i klar kontrast til regjeringsforslaget om universitetsfusjonen i Trondheim og Universitetet i Tromsø på 1960-tallet. I Aftenposten 29. desember gir statsråd Aasland ingen nye signaler om å gi myndighetene større innflytelse over fremtidige universitetsstruktur. Hun nøyer seg med «å tro» om en fremtid som Regjeringen vitterlig er satt til å influere. Aasland sier bare «Kanskje blir det noen flere universiteter».

Kulturredaktør Knut Olav Åmås i Aftenposten er langt klarere når han skriver:

«Vi er i ferd med å få alvorlige, betydelige kvalitetsforskjeller mellom de gamle og de nye universitetene her i landet. Det er viktigere å gjøre noe med disse enn å gi enda flere høyskoler billige universitetsklær».

Det har han rett i!