Avgjørende valg. Når Kunnskapsdepartementet med statsråd Tora Aasland i spissen i disse uker overveier plasseringen av et nytt Kulturhistorisk Museum, er det et avgjørende valg som blir truffet. Ikke minst kommer plasseringen av vikingskipene og tilknyttet gravgods til å bestemme museumsopplevelsen for millioner av besøkende i det kommende halve århundre eller lenger.

Andre faktorer.

Derfor er det forunderlig at publikums muligheter for å lære om hva skipene og samlingene egentlig var i sin samtid i så liten grad har blitt vektlagt i beslutningsprosessen så langt. Derimot er andre faktorer vurdert, ikke minst å bevare Arnstein Arnebergs bygning med innhold som et kulturminne over nasjonsbygningen på starten av 1900-tallet.

De viktigste funn.

Men er det rimelig at formidlingen av, på verdensplan, de viktigste funn fra vikingtiden skal holdes fast i en skrustikke av et «nasjonalistisk mausoleum fra 1900-tallet» (Planke Aftenposten 1. desember)? Norge har mange bygningsverk som forteller om nasjonsbyggingen, men hvor mange museer finnes i Norge som formidler vikingtid til et stort, internasjonalt publikum? Er her noen, hvis Vikingskipshuset egentlig ikke gjør det?

Fysisk begrensning.

For det å bli værende i Arnebergs gamle bygning vil være en skrustikke. Bygningen er en fysisk begrensning som gjør det umulig å presentere funnene som det de er, nemlig samlinger av gravgaver fra fire forskjellige begravelser. Det er ikke plass. Det betyr at gjenstander fra Oseberg, Gokstad, Tune og Borre presenteres om hverandre. Å utstille noen av de mange fine gjenstandene som fortsatt ligger lagret, kommer selvfølgelig ikke på tale.

Umulig.

Det finnes i dag neppe noe nålevende menneske som har hatt fornøyelsen av å se skipene strekke seg ut i all sin prakt fra siden. Bygningen gjør det umulig. I Vikingeskibsmuseet i Roskilde og i Vasamuseet i Stockholm har man lagt til rette for nettopp denne synsvinkelen.

I tillegg kommer det inntrykket som bygningen selv formidler. Tatt i betraktning at dette er begravelser fra førkristen tid, kanskje skapt i reaksjon mot kristendommen, er det ikke bare ironisk at de stilles ut i en bygning som er «formet som en korskirke» med «et sakralt preg», men veldig uheldig for formidlingen.

Relikvier.

I de to ovennevnte museene har arkitektene bevisst bestrebet seg på å skille bygning og innhold. I Arnebergs bygg er det motsatte tilfellet, her tjener formspråket til å omforme gjenstandene til relikvier i en 1900-tallsfortelling.

Kvalitetssikrerne fra Metier AS og Møreforskning som pekte ut Bygdøy som den beste plasseringen for et nytt Kulturhistorisk Museum, mente at en mer sentral plassering ikke ville gi flere besøkende – men her er det grunn til å tvile på deres dømmekraft.

Besøkstall.

Inngår ikke forventningen om et større besøkstall til Munch-museet i argumentene for å flytte dette museet fra Tøyen og ned i sentrum? Og selv om det f.eks. «bare» skulle dreie seg en økning på 100000 besøkende til vikingskipene i året, så er det fem millioner i den 50-årsperioden som kvalitetssikrerne har regnet med!

Men kan skipene flyttes? Ingen ønsker selvsagt å utsette skipene eller annet for fare, men mye grundige undersøkelser viser at dersom man forbereder seg nøye, blir risikoen for skader redusert til et minimum. Og det er ikke tale om at hele gjenstander kan bli til støv, men at det kan oppstå en og annen avgrenset skade som så må repareres.

Hvilken pris?

Så spørsmålet er: Hvilken pris er det verdt å betale for å bevare Vikingskipshuset som nasjonalt monument over norsk selvstendighet? Er det verdt 25 millioner museumsgjester som aldri får annet enn et ufullstendig bilde av hva som skal formidles og enda minst fem millioner som kunne kommet, men ikke gjør det?

Er det verdt en elendig formidling av det som må betegnes som Skandinavias viktigste arkeologiske funn? Jeg skulle ønske at noen av dem som skal treffe denne beslutningen tok bussen ut til Bygdøy for å besøke Vikingskipshuset som museum – og ikke som nasjonalt monument.