Trine Syvertsen

FOTO: Privat

Lokaliseringen av Senter for Ibsen-studier har resultert i en debatt hvor en rekke sterke, men feilaktige påstander er blitt fremsatt, senest i Aftenposten 19. januar. Disse påstandene har så i sin tur ledet velmenende mennesker i inn- og utland til å protestere.

Det grunnleggende faktum i saken er at Universitetet i Oslo har bestemt at Senter for Ibsen-studier skal videreføres i nye lokaler på Blindern. Senteret skal ha samme budsjett som nå, sikret gjennom øremerkede midler, og skal utføre de samme oppgaver som før. Det skal ha budsjettmessig autonomi på samme måte som tidligere og fortsatt ha et eget råd. Uten videre argumenter har så en rekke personer hevdet at dette vedtaket innebærer en «de facto nedleggelse» av Ibsensenteret.

Dette er i beste fall fri fantasi.

Falske rykter

At vedtak om videreføring fortolkes som vedtak om nedleggelse, sier en hel del om fortolkeren. Faktisk må det være lov å spørre seg hvilken agenda som kan ligge bak den iherdige spredningen av det falske ryktet om Ibsen-senterets nedleggelse.

Ibsen-senteret og Ibsen-forskningen er viktig for Universitetet i Oslo. Dette viser seg ikke bare gjennom de vedtak som er fattet i denne saken, men også i den betydelige støtte utgaveprosjektet Henrik Ibsens Skrifter har mottatt fra Universitetet og HF-fakultetet.

Som kritikerne har gjentatt utallige ganger, innebærer flyttingen at en del av boksamlingen føres tilbake til Nasjonalbiblioteket. Det de tier om, er at en vesentlig del av boksamlingen følger senteret til Blindern. Dette gjelder bøker som Nasjonalbiblioteket deponerer på Blindern, men fremfor alt senterets enorme samling artikler om Ibsen. Disse over 230 store permene er kjernen i samlingen og det som først og fremst brukes av tilreisende forskere og teaterarbeidere.

Samarbeidsavtale

Dessuten er det inngått en videre samarbeidsavtale med Nasjonalbiblioteket, som sikrer brukere privilegert tilgang til den delen av samlingen som kun fins på Nasjonalbiblioteket. Avtalen sier også at Ibsen-litteraturen vil bli prioritert i Nasjonalbibliotekets arbeid med å digitalisere samlingen. Når dette er gjort, vil spørsmålet om bøkenes geografiske plassering bli lite viktig.

Det som derimot er viktig, er at det gode samarbeidet mellom Nasjonalbiblioteket og Ibsen-senteret videreføres.

Sentralt

Moderne forskning forutsetter at relevant informasjon er lett tilgjengelig, og det vil den være for alle brukere av Ibsen-senteret i fremtiden. I tillegg er senteret nå sentralt plassert på Blindern, hvor alle brukere vil ha tilgang til det beste og bredeste fagmiljø innenfor humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning i Norge. Ingen seriøs forsker vil se det som en ulempe. Tvert imot innser sentrale deler av forskningsmiljøet – fra Tromsø i nord til Adelaide i sør – hvilken mulighet og nysatsing som ligger i Ibsen-senterets lokalisering på Blindern. Den styrking av senterets forskning og undervisning som vi har sett de siste årene, vil fortsette i årene som kommer.