Google-forsvar. Internett skaper kreativitet, ytringsfrihet og velferd, sa Hillary Clinton da hun protesterte mot sensuren av Google i Kina. Har hun rett?
Apple med iTunes kjemper nå mot Google med Android om den globale ytringsfriheten og dens forretning. De tilbyr «plattformer» for nedlasting av hva som helst gratis eller mot småpenger. Av leveransen får plattformeieren en andel, og informasjon som kan selges til styrte annonser, kundesegmentering, frekvensordlister, m.m.
Digitale gullgruver
Spillet ender med monopol som «likevektspunkt», og er en form for «landnåm» der det offentlige rom blir til private parker. Du kan stikke innom og treffe alle de andre, få gaver, og kjøpe noe hvis du vil. Ved å tvittre litt hjelper du til å gjøre parken mer attraktiv, og etterlater data i eierens digitale gullgruve.
Men hvorfor monopoler?
Internett er stort og «friksjonsfritt», dvs. nær «perfekt». Etableringstersklene er ofte lave. Ved «perfekt konkurranse» presses prisene ned til variabel kost. Produksjon og handel med programvare og informasjon har bare faste kostnader (ofte svært lave), så prisen kan bli null. Det er til å tåle i påvente av høy markedsandel, for da finner man alltids en annen inntekt – inntil en annen suger alle kunder bort. Det gjør han med «klubbeffekter». Nettsamfunn (Nettby, Facebook, etc.) er basert på det, men også Outlook, World of Warcraft, og alle dem som tapte av ren uflaks. For med klubbeffekter er mye uforutsigbart: Er ikke Copernic bedre enn Google? Opera bedre enn Explorer? Plattformen styrkes ytterligere gjennom innlåsing, for eksempel i Apples, iPod, Mac, iPhone, og det nye lesebrettet iPad, i Google-programmer og -mobil, i Nokias kontaktliste og grensesnitt. Noen «gratisselgere» betales endatil for å være med, slik Vinmonopolet kunne blitt av et kjøpesenter.
Vinneren tar alt
Dette er kinkig – for frikonkurranse fører til at vinneren tar alt, felt for felt. Derfor har Frankrike skjerpet straffenivået mot nedlasting. Og det skjer med flere slags varer: Et økende innslag av programvare og digital informasjon i biler, leketøy, vaskemaskiner, undervisningsmateriell, el-materiell og snekkerverktøy gir samme effekt, bare mindre ekstremt: Åndsverksandelen øker, mens verdien av den presses mot null. Derfor koster en DVD-spiller bare for metallet, plasten og distribusjonen, men ikke for koden og rundt 100 patenter som inngår – mens flatskjermer, fotballklubber, brus og brannvarslere utstyres med «sosiale fora».
Svekket variasjon.
Ropene mot internettsensur blir dermed også rop for en ekstremt skjev fordeling av kunnskapssamfunnets verdiskapning, og for svekkelse – relativt om ikke også absolutt – av de klynger, variasjoner, og økonomiske, språklige og kulturelle kretsløp som alle samfunn er avhengig av. Er det da lurt å legge ut spill, offentlig informasjon og smale kulturprodukter på private plattformer? Bør de åpnes? Trengs det i stedet kunstnerlønn eller mer direktesalg? Burde vi bygge kinesiske murer for å beskytte svake kulturer og næringer?
Er Kinas sensur litt fornuftig – selv om vi ikke liker den? Vil vi heller bremse så lenge det går, og så akseptere det som måtte følge? Eller fyrer vi da opp motkrefter et sted i verden?
Ikke nok å rope på etikk
Kunnskapssamfunnet trenger virkemidler mot slike negative skaleringsvirkninger. Gode svar mangler. Det er ikke nok å rope på mer etikk og sterkere lover i møtet mellom fri konkurranse og digitale åndsvarers kostnadsstruktur.
