I sin kronikk «Homosaken som skyts» i Aftenposten 2. januar nøyer Stine Helena Bang Svendsen og Annika W. Rodriguez seg ikke med å undervurdere store seire for den norske homobevegelsen som har ført til en unik sosial og juridisk situasjon for norske homofile i global sammenheng. De påstår også at legitime protester, ytringer og krav om respekt for homofile med flerkulturell, særlig muslimsk bakgrunn, er en form for rasisme.
I argumentasjonen fremstår det ellers tydelig at «homobevegelsen» og «muslimer» er to avgrensbare, enhetlige, og ifølge kronikkforfatterne, marginaliserte grupper. Språket er gjennomsyret av reduserende og forenklende polarisering, som selv med de beste hensikter ikke kan tjene en god sak.
Ord som «demonisering» bør anvendes med den største varsomhet. Svendsen og Rodriguez finner grunn til å gjenta og understreke at muslimske minoriteter er demonisert og at det hersker moralsk panikk over deres blotte tilstedeværelse i Norge. Jeg frykter at denne typen retorikk kan skape en følelse av utrygghet og utsatthet hos vanlige norske borgere som har islam som ett av mange komponenter i sin identitet.
Kronikken stimulerer ikke til ettertanke, men fremkaller irritasjon over sutrende homofile som reiser murer og snakker om broer.
SARA AZMEH RASMUSSEN
skribent
